Det er synd på kirken, men det er mye, mye mer synd på overgrepsofrene, nå som det gamle teppet av fortielse og løgn trekkes vekk fra Den romersk-katolske kirken. Dommen over overgriperne er hard i kirkens egne tekster: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen. Om hånden din lokker deg til fall, så hugg den av!» Såpass sa kristendommens grunnlegger, ifølge Markusevangeliet (9,42-43), i et avsnitt som må være blant de mest nådeløse som finnes i evangeliene. Kristus må ha ment at overgrep mot barn er det verste som kan skje, det absolutte tillitsbrudd, maktmisbruk, krenkelse. At den katolske kirken har sin egen skytshelgen for altergutter, Johannes Berchmans (1599–1621), forteller også en historie få av oss kjenner.
Kirkens hellige skrifter dømmer altså sterkt nok til at vi ikke behøver å slutte oss til moralistenes rekker. Nå gjelder det for oss utenfor kirken å skille mellom snørr og bart: mellom kriminelle overgrep mot barn og frivillig «ulovlig» sex mellom voksne (av samme eller ulikt kjønn). Det er en avgrunn av forskjell mellom overgrep og «utilbørlig oppførsel i forhold til sølibatet», som biskop Eidsvik meget rundt omtalte visse forhold tidligere i uken. Pedofili er seksualitet på avveie. Misbruk av barn er en politisak og må anmeldes.
Regelbrudd på sølibatet, derimot, ved frivillig gjensidig sex mellom voksne, det er noe helt annet, som oftest svært vakkert. De fleste voksne har erfart at seksualiteten er naturens største gave til mennesket. (I gråsonen imellom har det foregått misbruk av tillit mellom eldre prester og deres myndige studenter. Men det er lite som tyder på at slikt er mer utbredt ved presteseminarene enn mellom professorer og studenter på universitetene.)
Det er kvinnene som kommer til å vise vei ut av den katolske kirkens uføre. De må aktivt inn i ledelsen, som ordinerte prester. Det blir en lang vei å gå, men det er eneste retning. De siste 40 år har kvinnene trådt inn på alle samfunnets områder, og dette kan ikke lenger gå kirken hus forbi. Den er forblitt et usunt patriarkat, men den kan snart få slippe å leve med så stor en skam som er blitt avslørt for all verden, i USA, Irland, Østerrike, Tyskland, Italia, Sveits, Nederland, Danmark – og nå Norge.
I den lutring Den katolske kirken står foran, tvinger det seg frem en diskusjon om sølibatet. Her har den norske dominikanerpater Arnfinn Haram levert konstruktive bidrag. Han argumenterer for frivillig sølibat, fordi kirken er tjent med å rekruttere ulike mennesker som prester, også blant alle dem som ikke vil leve uten en partner. Kirken eksisterte i over 1000 år uten at sølibatet var påbudt. Den ortodokse kirken tillater fortsatt gifte prester. De kan også slippe luft og lys inn i den vestlige katolske. Men for en gangs skyld har ikke kirken så god tid som den tror.
AvdH