Annonse
04:00 - 04. juni 2010

Send flere skip

Annonse

Martyriet til de myrdede fredsaksjonistene om bord på båten i Middelhavet skal ikke være forgjeves. Det vil naturligvis ikke endre Benjamin Netanyahus politikk. Det vil ikke endre den rådende israelske mentaliteten, denne massive blandingen av frykt og selvrettferdighet. Den vil ikke helbrede de israelske ledernes politiske og strategiske autisme (filosofen og Israel-vennen Bernard-Henri Lévy i Haaretz 3. avisen): «Ingen forstår oss, de fordømmer oss uansett, derfor gjør vi som vi vil.»

Den vil ikke oppheve den israelske fikseringen på militærmakt helt siden 1967: «Det vi ikke kan løse med maktmidler, tror vi at vi kan løse med enda sterkere maktmidler,» skriver den jødiske forfatteren Amos Oz i New York Times 1. juni. «For en mann med en svær hammer, ligner problemer på en spiker.»

Drapene på de humanitære aksjonistene vil heller ikke minske oppslutningen rundt grupper på Gazastripen som er langt mer radikale enn Hamas. Og de har altså ikke endret USAs sedvanlige forsvar for Israels rett til å beskytte seg, selv om Tyrkias vrede vil komplisere USAs støtte til Israel over tid.

En martyr i ordets opprinnelige betydning er ingen selvmordsbomber eller jihadist. En martyr er en fredelig person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Martyrene om bord på skipet har oppnådd en ting: Ingen kan lenger lukke øynene for den umoralske blokaden rundt Gaza. Det vil bli mer handling, mindre ord. Europeiske toppolitikere kommer til å reise inn til Gaza, og ved selvsyn la seg opprøre over hvordan menneskene har det der. Hittil har bare to av EUs 27 utenriksministere satt sine ben på Gazastripen, se Eva Jolys artikkel i dagens avis. Og FN vil til slutt finne bedre kanaler for å få inn hjelp, kanskje en USA-støttet sjøkorridor fra Kypros, noe Jan Egeland har snakket om lenge. Trykket er nødt til å lette rundt Gaza, lenge før vi får se noen palestinsk stat.

«Vi vil komme med 100 nye båter,» sa Henning Mankell på vei hjem. «Hva vil Israel gjøre da? Slippe en atombombe?» Det kan ikke den svenske kriminalforfatteren se bort fra, selv om assosiasjonene også går til skipet Exodus, fylt med jødiske overlevende fra holocaust, som sommeren 1947 brøt den britiske blokaden på vei mot det som skulle bli staten Israel året etter.

Dette er den håpefulle versjonen. Den rasjonelle er denne:

Israel driver systematisk brudd på folkeretten. Israel lytter ikke til ord. Den nåværende regjeringen er døv for kritikk. Den tror at problemer kan knuses, ikke løses. For å få løst dem, må Israel tvinges. Det internasjonale samfunnet har tvunget stater før: Serbia, Sør-Afrika, juntaen i Nicaragua på 1980-tallet. Uavhengig av hva USA ikke gjør, må andre gå foran og søke etter maktmidler som tvinger staten Israel dit den ikke vil: til forhandlingsbordet. Foreløpig ingen full boikott, men effektiv og målrettet økonomisk boikott, sanksjoner og tilbaketrekning av investeringer.

This Time We Went Too Far er tittelen på en ny bok om Gaza. Siden det er Norman Finkelstein som har skrevet den, får den neppe innflytelse i Israel. Men tittelen taler sant.

AvdH

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder