Annonse
04:00 - 03. desember 2010

Åpenhet, men

Annonse

«Ikke bry deg om dette, du skulle bare visst hva vi sier om deg.» Sitatet stammer angivelig fra en av Hillary Clintons internasjonale kollegaer, under brannslukkingsrunden hun har hatt i forbindelse med publiseringen av det amerikanske diplomatkorpsets rapporter hjem.

Som historikere og journalister er vi selvsagt for åpenhet. Og det er både morsomt og interessant å høre hvordan de amerikanske diplomatene vurderer og karakteriserer sine internasjonale kollegaer. Slik får vi, resten av verden, muligheten til å vurdere stormaktens politiske skjønn: «Batman og Robin», ja visst! Angela Merkel, tafatt og lite kreativ, ja vel?

Men etter at den første begeistringen over den nye kilden til innsyn har lagt seg, virker det som de fleste innser at når ingen kan være sikre på ikke å få sine ord igjen på en avisforside, vil det føre til at alle blir mer forsiktige. Den paradoksale konsekvensen av mer åpenhet, kan altså være mindre ærlighet. Og enda lavere terskel for hemmelighold. Når et fortrolig rom punkteres, vil de alvorlige samtalene forflyttes til andre rom.

Å ta stilling for eller imot Wikileaks er omtrent like meningsfullt som å være for eller imot internett. Vi tar selvsagt avstand fra alle krav om dødsstraff for Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange, men også fra påstander om at det skulle finnes en amerikansk «fatwa» mot ham. Det er ingen grunn til å bidra til mytologiseringen av Assange, som en forfulgt frigjøringshelt. En ting er at mye av det som er «avslørt» til nå er kjent fra før, noe annet at informasjonen kan sette enkeltpersoners liv i fare. Det mest kritikkverdige ved Wikileaks er likevel at dette etter alt å dømme er lekkasjer for lekkasjens skyld, uten hensyn til hva som blir avslørt. Det er uansett først når de største internasjonale avisene presenterer redigerte utvalg at Wikileaks’ skramlekonsert blir en fulltonende symfoni.

Publiseringen av Wikileaks-materiale kan og bør vurderes med samme redaksjonelle sensitivitet som karikaturtegninger av profeten med en bombe i turbanen. «Ytringsfrihet, men» er fanen norske redaktører samler seg under i dette spørsmålet. Ytringsfriheten er en selvsagt og umistelig verdi, men den må brukes med skjønn. Det samme kan sies om åpenhet. Utenrikskommentator i The Washington Post, Anne Appelbaum, minner i en kommentar denne uken betimelig om at verdens virkelige hemmeligheter, «hemmelighetene til regimer som ikke tillater ytringsfrihet og vokter strengt over all informasjonsflyt, gjenstår det faktisk å avsløre. Det vi nå har sett fra Wikileaks er pussig og pinlig, men forandrer egentlig ingenting. Hva med en lekkasje av kinesisk diplomatkorrespondanse?»

Fortrolighet er en forutsetning for all diplomatisk virksomhet, i internasjonal storpolitikk som i alle andre relasjoner. En forutsetning for å finne varige, fredelige løsninger med mennesker vi står i interesse- eller verdikonflikter med, forutsetter at vi under forhandlinger om avgjørende spørsmål kan snakke fritt og si vår ærlige mening til dem vi forhandler med – også om våre foresatte. Å undergrave vilkårene for slike samtaler, er ingen tjent med.

Dear Hillary. Noen venner og kollegaer er slik at man er nødt til å baktale dem for å holde ut med dem. Men det vet du allerede.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder