Aktuelt

Til barnets beste

«Det biologiske prinsippet» heter det i Barnevernet når man viser til tilknytningen mellom foreldre og barn. Hvor stor respekt Barnevernet skal vise for dette prinsippet er kanskje den mest eksistensielle diskusjonen staten må ta med seg selv.

Barnevernet er nok en gang i et kritisk søkelys etter at NRK Brennpunkt denne uken tok opp to ulike saker. Programmet var symptomatisk for hvordan barnevernet fremstilles. Det ene innslaget handlet om barn som «lever på oppsigelse» i ulike fosterhjem. De får ikke mulighet til å knytte seg til fosterforeldre fordi de biologiske foreldrene har krav på å tilbakekalle barna når/hvis de blir i stand til å yte omsorg.

Det andre innslaget handlet om 13-årige Amanda og hennes mor som er «flyktninger» fra et barnevern som ville skille jenta fra familien. Seerne fikk ubetinget medfølelse for det som så ut som en ressurssterk og kjærlighetsfull familie, der jenta ble diagnostisert med Aspergers syndrom. Likevel kan man stille seg undrende til rollen Brennpunkt inntok på et overordnet nivå her. Programmet bidrar selv til at en talentfull jente med alle muligheter foran seg blir en vandrende diagnose i offentligheten. Som vanlig kan heller ikke Barnevernet kommentere anklagen i detalj på grunn av taushetsplikten. Det typiske er imidlertid at Barnevernet i samme program blir kritisert fra to motsatte ståsteder. Amanda-saken viser smerten når det biologiske prinsippet ikke respekteres nok – fosterhjemsinnslaget handler derimot om at barnevernet i for stor grad vektlegger det biologiske prinsippet. Damned if you do, damned if you don't.

Barnevernet har i årevis blitt anklaget for både å være for passive (tre av fem saker blir henlagt) og for aktive (de «tar» barna fra foreldrene, slik også Brennpunkts programleder ordla seg). Gjør du et søk på nettet, møter du hetskampanjer og svartelister rettet mot barnevernsarbeidere. Hovedoppfatningen i deler av befolkningen synes å være at barnevernet «hater biologiske foreldre» og driver ren menneskehandel for å livnære seg selv og opprettholde sine statlige arbeidsplasser. I sommer etterlyste barnevernsarbeiderne vern mot trusler og sjikane, og omkring ti prosent av de ansatte slutter årlig i yrket sitt. Pressen bør reflektere over hvordan vonde enkelthistorier bidrar til å bygge opp et fiendebilde av en yrkesgruppe, når det så åpenbart hersker en reell frykt for Barnevernet i deler av befolkningen.

Barneminister Audun Lysbakken setter nå ned et utvalg som skal granske det biologiske prinsippet. Blant annet vil han vurdere en tidsfrist for biologiske foreldre, slik at de etter en viss tid ikke lenger kan kreve tilbake sine barn fra fosterhjem. En slik frist vil trolig gjøre Barnevernet enda mer utskjelt, og likevel er det nødvendig og modig å gå inn i problemstillingen. At Norge i det hele tatt har et statlig barnevern er i seg selv en problematisering av det biologiske prinsippet. Dette er velferdsstaten på sitt mest eksistensielle og brutale. I slike saker kommer man, uansett utfall, ikke unna smerten. En enkel refleks på smerte er at noen skal kjølhales, og det er samfunnsmessig viktig at vi ikke aksepterer at dette blir barnevernet. Kritikken hagler daglig mot forsvarsløse og ansiktsløse barnevernsarbeiderne. Når de holder ut med den, i tillegg til den daglige påkjenningen det er å se barn lide, er det fordi de vet at de gjør en viktig jobb. Ære være dem for denne innsikten.

LL

Mer fra Aktuelt