Aktuelt

Liv i røret

Årets nobelpris i medisin går til «prøverørsbefruktningens far», den britiske forskeren Robert Edwards, den første som lyktes med å befrukte menneskelige eggceller i rør. På de 32 årene som er gått siden Louise Browns sensasjonelle fødsel i 1978 – hun ble raskt til «Lovely Louise» – er cirka fire millioner barn født ved hjelp av in vitro-fertilisering. Metoden, som fra første stund var omstridt, forskeren ble betegnet som «gal» og forsøkene som uetiske, er blitt ganske alminnelig.

I Nobelkomiteens begrunnelse for utdelingen legges det vekt på at ufrivillig barnløshet både er et medisinsk og et psykologisk problem. Browns metode omtales som effektiv og trygg «behandling» og «terapi», for de omkring ti prosent av verdens befolkning som ikke er i stand til å unnfange et barn uten assistanse. Mellom 20 og 30 prosent av kunstig befruktede egg fører frem til en barnefødsel. Det vil si at knapt ett av tre forsøk lykkes.

Man behøver ikke være katolikk for å reagere på utdelingen. I en situasjon der genmateriale, nedfrosne egg og sædceller, er varer på et globalt marked, er det barnslig å snakke om reproduksjonsteknologi uten å nevne de store etiske og ikke minst juridiske utfordringene som denne teknologien har skapt. Begrunnelsen må derfor leses politisk. Er det virkelig grunn til å feire at Robert Edwards’ eksperimentering med kaniner ble klinisk medisin? Alle som vet noe om saken understreker at det å gå gjennom en prøverørsprosess kan være en stor emosjonell påkjenning, og at det ikke er noen garanti for at man lykkes.

Debatten om assistert befruktning dreier seg ikke lenger om muligheten til å hjelpe ufrivillig barnløse ektepar og samboere som lever i ekteskapslignende forhold. Nei, den handler om å ikke «diskriminere» lesbiske og enslige kvinner som ønsker seg barn uten å måtte gå veien om en mann eller en registrert samboer. Hvis man skal legge bioteknologien til grunn, burde rettighetsretorikken rimeligvis også omfatte enslige og homofile menn.

Det finnes, ifølge NOU-en Farskap og annen morskap (2009), også i Norge eksempler på barn som er født etter graviditet utenfor livmor, i bakre bukvegg. Dette har ført til spekulasjoner om at befruktede egg kan implanteres i bakre bukvegg hos menn som er hormonelt forbehandlet. En slik type eksperimentell behandling vil være risikofylt for både for den gravide mannen og fosteret. Likevel er det ikke utenkelig at noen synes det er verdt å prøve.

Et helt annet spørsmål er hvor mye det koster og hvem som skal betale. I en budsjettuke som denne er det blitt snakket om verdige og uverdige trengende, vi skal visstnok ha tjent et par milliarder på å ta imot færre asylsøkere og ved at hjelpetrengende gamle får noe mindre. Norske par får tilbud om tre prøverørsforsøk med offentlig støtte. Prisen per forsøk i privat regi er cirka 25 000 kroner. Kunne pengene ha vært brukt til noe annet? Eller er det som finansminister Sigbjørn Johnsen sier, at «ælt kæn itte årnes mæ peeng»?

Fortvilelsen hos dem som ønsker seg barn, men ikke kan, og gleden hos dem som får hjelp, befinner seg utenfor området for etisk diskusjon. Det svenske akademiets komité er innenfor. MKS

Mer fra Aktuelt