Tenk deg selv: Hvis du fikk Knut Hamsuns skrifter i 32 bind gratis fra forlaget, ville du da ha ryddet fire hyllemeter i din egen stue for å gjøre plass til verket der halvparten av tekstmassen var kommentarer fra folk som ville forklare deg hva Hamsun egentlig skriver?
Kritikken som er reist mot prosjektet «Henrik Ibsens skrifter» i Aftenposten og Nytt Norsk Tidsskrift denne uken, er velbegrunnet. Ståle Dingstad, bidragsyter til flere av prosjektets utgivelser og midlertidig leder av Senter for Ibsen-studier, kritiserer verket:
Det er overflødig fordi det allerede foreligger et komplett sett av Ibsens verker. Verket er upålitelig blant annet fordi man har endret Ibsens tegnsetting. Formatet – 32 tunge papirbind – er gammeldags, tekstmassen burde ha vært lagt rett på nettet. Kommentarbindene er altfor omfattende og bærer preg av et allerede utdatert Ibsen-bilde. Pengene det har kostet – cirka 100 millioner kroner – burde heller ha vært brukt til å utgi en pålitelig utgave av en av våre øvrige klassikere, for eksempel Knut Hamsun.
Det sier seg selv at det å skrive for forskningsmiljøene er noe annet enn å skrive for et allment publikum. Å kritisere et forskningsprosjekt for ikke å være allment tilgjengelig, ville være urimelig. Det avgjørende er om prosjektet oppfyller egne krav til vitenskapelighet og leverer etter egen bestilling, nemlig autentiske Ibsen-tekster. Et annet spørsmål er hva tekstene og kommentarene til tekstene skal brukes til. Å utstyre forskningslitteratur med stive permer og skinnrygg, er å bry folks bokhyller med noe som ikke hører hjemme der. Verre enn den økonomiske fadesen, er likevel den faglige konkursen.
Hva eller hvem burde pengene heller ha vært brukt på? Man kan spørre om vi gjør våre store forfattere en bjørnetjeneste ved å opphøye dem til «klassikere». I Tyskland snakker man om «klassikerkulde». Det er noe dypfrosset og stivnet ved klassikernes tekster, et gufs av klasseværelse og seminarrom. I dette tilfellet er det nettopp vitenskapeliggjøringen som forsterker klassikerkulden. Alle som engasjerer seg i et liv og et forfatterskap, ønsker at andre skal gjøre det samme. Men boklesere er ikke interessert i hva en eller annen stipendiat mener om et avsnitt hos Ibsen. Og slett ikke i hvor han satte komma. De er interessert i Ibsen selv og problemstillingene han var opptatt av! Den sørgelige avslutningen av den store nasjonale satsingen skyldes ikke bare konseptet, men også gjennomføringen.
En samlet papirutgave av Ibsens bøker, skuespill og brev pluss en Ibsen-ordbok ville ha vært helt tilstrekkelig både for forskere og for allmennheten. Kommentarlitteraturen hører hjemme i kompendier, i ringpermer eller på nettet.
MKS
Professor og «professor»
Med Kunnskapsdepartementets nye retningslinjer kan det bli for lett å bli professor i Norge, advarer representanter for de vitenskapelig ansatte i NTNUs styre i Universitetsavisa.no denne uken. Med den nye ordningen vil kravet til en nasjonal vurdering av hvert enkelt professoropprykk frafalles.
Når ansvaret for vurderingen av professorspirenes faglige kompetanse overlates til de enkelte institusjoner, universiteter eller høgskoler, frykter de at noen av kollegiale grunner fristes til å legge listen for lavt. I en situasjon der vi allerede har lagt til rette for universiteter og «universiteter», skulle det vel egentlig bare mangle at vi ikke også fikk professorer og «professorer»? MKS