«Sigøyneren har ingen stat, synger ingen nasjonalsang, tilber ikke en hellig skrift. De har aldri ført krig mot et annet folk. Deres eneste sanne fedreland er veien og reisen,» står det i Isabel Fonsecas bok Begrav meg stående. Sigøynerne (romfolket) utfordrer majoriteten. Lever på utsiden av samfunnet, med sine kompliserte æresbegreper og ville sjalusidramaer. Lar seg ikke assimilere.
Sett at det var motsatt? At sigøynerne – i likhet med jødene – representerte det ypperste av europeisk kultur? Hvor mye fattigere hadde ikke Europa vært uten den makedonske sangerinnen Esma Redzepova, eller avdøde Camaron de la Isla fra Cádiz i Andalucía? Hva ville Europa vært uten en flamencobule som La Carbonería i Sevilla eller andre «peñas flamencas" byer som Jerez eller Granada? Uten nattklubben Smi Panter (Svart panter) på den falleferdige husbåten utenfor Beograd? Uten filmer som Sigøynernes tid og Latcho Drom?
Uten dikteren Garcia Lorcas Sigøynerballader, Spanias mest leste diktsamling: «Jeg kaller den Sigøynerballader, fordi sigøyneren er det mest sublime, det mest dyptpløyende, det mest aristokratiske, det mest representative i mitt land.»
Hva ser du når du ser en sigøyner? Snur du deg vekk i vemmelse over en nærgående tigger, eller ser du det opphøyde i den frie sigøynerkulturen? Václav Havel sa på 1990-tallet at måten Europa håndterer sigøynerne på, er selve lakmustesten for det sivile samfunn.
Andre har sagt det sterkere: Frankrikes behandling av sigøynerne er «statsrasisme», sier Eva Joly. De statsløse sigøynerne fyller rollen som undermenneskene som bekrefter vår egen overlegenhet, mener sosialfilosofen Axel Honneth. Han hevder at situasjonen til romfolket i dag ikke er ulik den jødene opplevde på 1920-tallet: «De oppfyller vårt behov for å ha en intern fiende som kan bekrefte vår egen overlegenhet.»
Det frie sigøynerliv utfordrer selve fundamentet vi har tuftet våre rettigheter på, nemlig statsborgerskapet. Sigøynernes livsform – og de papirløse flyktningenes – gjør det nødvendig å tenke inklusjon og fellesskap på helt andre grunnlag enn treenigheten territorium, stat og nasjon.
Men det handler først og fremst om å forsvare en moralsk europeisk kultur som gir «de foraktede og ekskluderte den individuelle kraften til å artikulere sine erfaringer i den demokratiske offentligheten i stedet for å leve dem ut i voldens motkulturer.» (Axel Honneth i artikkelen «Foraktens sosiale dynamikk»).
Khan-Kokkvold
Nazneen Khan-Østrem har kritisert Per Edgar Kokkvold for å fremme fordommer mot muslimer. Det har fått samtlige store aviser til å filleriste Khan-Østrem på lederplass. Tydeligvis er det ikke forsvaret for ytringsfriheten som er risikabelt i dag – det krever minst like stort mot å kritisere bruken av den. Debatter om ytringsfrihet har en tendens til å slutte med en utbasunering av hvor ukrenkelig den er. Istedenfor å slutte der, bør den starte der: Ja, ytringsfriheten er ukrenkelig, men så da? Hvis våre lovlige ytringer bidrar til å fryse ut og mistenkeliggjøre andre, er vel det noe vi skal diskutere? Det er nettopp det Khan-Østrem gjør, hun tar skrittet fra besvergelser til politisk konsekvensanalyse. Det skrittet bør flere ta sammen med henne.
AvdH