«I Elf-saken henla jeg alt som ikke var over én million.» Det er korrupsjonsjegeren Eva Jolys kommentar til det som i løpet av uken er blitt til «gaveskandalen» i norsk presse. Liv Signe Navarsetes armbånd i hvitt gull, det såkalte «Røkke-smykket», har fått opposisjonspolitikere til å sammenligne statsråden med en «svært bulket bil». Det er altså snakk om mer enn en ripe i lakken.
Navarsete mottok smykket i 2006, og meldte ikke fra om armbåndet som kostet 26 500 kroner, før gavene kom opp som tema under et møte på statsministerens kontor i forrige uke. Statsministeren har tidligere, senest i februar i år, bedt regjeringsmedlemmene om å rapportere alle gaver til Stortingets register. Navarsete sammenlignes nå med Åslaug Haga og Manuela Ramin-Osmundsen, begge statsråder som måtte gå, fordi de ikke respekterte gjeldende regler og ikke informerte sjefen, landets statsminister, før de ble presset til det av media.
Som vanlige borgere og avislesere er det ikke lett å hisse seg opp over noen av sakene. Tvert imot. Mye bråk om billige klokker og enkle tepper, tenker vi, og blar videre. Fra et pressesynspunkt er det en refleks: Som journalister og redaktører er vi selvsagt opprørte. For de fleste av oss ville det være utenkelig å ta imot så mye som en flaske vin fra produsenter vi kunne tenkes å skrive om senere. Ikke fordi det nødvendigvis ville påvirke det vi skrev, men fordi vi ikke kunne leve med mistanken. Tror statsrådene virkelig at gavene de får i sine offisielle roller er til dem personlig? Spørsmålet om korrupsjon virker ikke så aktuelt i norsk sammenheng, det er som Eva Joly sier, virkelig småpenger det dreier seg om. Skattesnyting derimot, er noe det ikke tas lett på her til lands.
Gaver mottatt i embets medfør er skattepliktig i Norge. Det som er alvorlig, er at sakene skaper et inntrykk av at det finnes to forskjellige straffelover for økonomisk kriminalitet i Norge, en for statsråder og en annen for folk flest. Regjeringen Stoltenberg utsettes nå for den samme smålighet som det norske folk er underlagt, skriver professor i skatterett, Ole Gjems Onstad, på debattplass i VG denne uken. Her i avisen har vi tidligere påpekt at det å «betale sin skatt med glede» er en moralsk øvelse og en politisk lekse som må terpes inn med morsmelken og repeteres jevnlig. Foranledningen var avsløringen av Gro Harlem Brundtlands triksing med trygdeloven. At det nettopp er den rødgrønne regjeringen som tas i juks og unnasluntring, fremstår som et anslag mot den nasjonale ryggraden. Vi er enige i det viktige prinsippet om gjennomsiktighet. Enda viktigere er det å skille mellom prinsipper og prinsipprytteri. Det virker overspent å kreve at alle gaver, uansett verdi, skal settes igjen på kontoret når man forlater det. Og er samfunnet tjent med en utvikling der alle som ikke til enhver tid har rapporteringsskjemaene i orden utelukkes fra politikken?
En gave er som kjent sjelden gratis. There is no such thing as a free lunch. Det må likevel være en grense for hva som kan betraktes som «en økonomisk binding». Erik Solheims to håndlagde kniver med slire som han fikk under åpningen av Sjunkhatten Nasjonalpark i juni er helt klart innenfor. Et armbånd til 30 000 befinner seg i gråsonen. MKS