Aktuelt

Dialogue?

Hva er de intellektuelles rolle og funksjon? Hvem er de norske intellektuelle i dag? «Jonas Gahr Støre er ingen intellektuell,» fastslår forfatter og skribent Gabi Gleichmann i sitt bidrag til Aftenpostens kronikkserie i sommer, med henvisning til den franske filosofen og samfunnsdebattanten Jean-Paul Sartre: Intellektuelle kan bli politikere, men politikere kan aldri bli intellektuelle.

Men hva er nå en intellektuell? I beste fall et myndig menneske med et helhetssyn på samfunnet, en selvstyrt person med ordene som eneste våpen. Den intellektuelle, forventer vi, kan observere og analysere samfunnet fra en armlengdes avstand, og uttale seg uten hensyn til annet enn det han eller hun mener er sant og riktig. Det sier seg selv at dette er et ideal, og ikke en beskrivelse av noen vi kjenner. Å være intellektuell er i det hele tatt ikke noe man er, overalt og i alle sammenhenger, men noe man kan gjøre. Rollen gir bare mening når den intellektuelle kommuniserer med offentligheten.

I Morgenbladet for to uker siden spurte filosofen Arne Johan Vetlesen hva Jonas Gahr Støre fikk ut av å lese sosiologen Richard Sennett, en av de fremste intellektuelle på den internasjonale arenaen. Underforstått i Vetlesens spørsmål: Hvis Støre var oppriktig i sin beundring for Sennett, hvorfor har han da ikke fulgt opp anbefalingene i Sennetts bøker i den praktiske politikken? Utenriksministeren svarer selv på debattsidene i ukens avis. Veltemperert og gjennomtenkt, som alltid. Men hva er alternativet til det politiske og velpolerte?

En god forsker veier hele tiden for og imot. Han oppsøker nye muligheter i tankeeksperimenter og hypoteser. En god politiker må være i stand til å bestemme seg. En forsker blir intellektuell, ifølge Sartre og Gleichmann, «først når han, med risiko for å miste både jobb og kollegers respekt, offentlig tar stilling (…) for den svake part (folket) mot den sterke (makten)». I motsetning til den frie og modige intellektuelle, vår helt, er den ansvarlige politikeren bundet til masten når en avgjørelse er tatt. Den intellektuelle kan ombestemme seg og korrigere kursen. Politikeren derimot, må forsvare også de standpunktene han eller hun selv har forlatt. Frihet til å forandre mening er en betingelse for å ha en mening i intellektuell forstand. Hvis vi antar at Støre har alle forutsetninger for å bli en intellektuell, står rollen i konflikt med rollen som politiker.

Så hvem er de norske intellektuelle i dag? Vi legger merke til at det er få navn fra kunst- og kulturfeltet blant dem som så langt er nevnt i Aftenpostens serie. Vi merker oss også flere navn fra dags- og ukepressen. Er det slik at journalister og kommentatorer har overtatt akademikernes rolle som kritiske intellektuelle? Har kommentatorjournalistene kanskje gjort den intellektuelles rolle til et fag? I så fall er det grunn til å minne om den profesjonelle meningsproduksjonens mindre heroiske sider. Ufriheten ved å være fri(lanser) i en mediestyrt offentlighet der sterke meninger selger, er én. Den ansatte kommentatoren som «merkevare», en annen.

Platon sier at verdens ulykker ikke vil ta slutt «før filosofene er blitt konger, og kongene er blitt filosofer». En bedre strategi er å la filosofene være filosofer, og kongene være konger.

MKS

Mer fra Aktuelt