Aktuelt

Afrikapolitiet

Gøy å leve, fotball på tv, og jammen har vi ikke en sommerdebatt om journalistikk. Det begynte med Dagblad-journalistene Morten Pedersen og Tom Stalsbergs innsamlingsaksjon for en ballbinge i Soweto. De ble angrepet av Magasinet X-redaktør Maren Sæbø, som kritiserte dem for å ha «dødsforakt for fakta» og mente innsamlingsaksjonen gjorde mer skade enn gavn. Om journalistene ville hjelpe sørafrikanere, kunne de «gjøre det som er jobben deres, nemlig bedrive journalistikk. Ta for seg FIFAs retningslinjer for hvem som skal tjene hva på et fotball-VM, etterforske korrupsjonsanklager i fotballorganisasjonene … sette seg og sine lesere inn i de sosiale forholdene.» Afrika-miljøet møter sportsjournalistikken, og man hører at det knaker. Et VM i Afrika gir kulturelle konfrontasjoner, sportsfolk blir rare. Eks-keeper Erik Thorstvedt kårer i et anfall av politisk korrekthet arrangørnasjonen til «VMs opptur». Stalsberg og Pedersens sportsgonzo av amerikansk tradisjon settes i spill i Afrika og blir uvant.

Under debatten ligger kampen mellom gamle og nye Afrika-paradigmer. Norsk diskurs om «Afrika» er så innsmurt med bistandsretorikk at det å starte innsamlingsaksjon er en naturlig refleks, selv i et mellominntektsland som Sør-Afrika. Kritikken går på heart-wanking: fort inn, PR, fort ut, Idol-Tone-i-Afrika-style. En rekke forfattere har de siste årene tatt oppgjør med bistandskitschen. Bistand avhengiggjør og stakkarsliggjør. Det er forståelig at folk blir irritert når et fotball-VM, som skulle motvirke stakkarsliggjøringen, blir satt i samme ramme. Velmentheten smaker vammelt og blir politisk ukorrekt – gonzojournalistikken går i sirkel og blir performance tross intensjonen.

Samtidig er kritikken en invitasjon til nihilisme. Lenestolskorrespondenten vet alltid best. Afrikapolitiet skanner avissidene og arresterer blindgjengere på sine felt. Den letteste anklagen går på orientalisme, for «reportasje» er verden filtrert gjennom et temperament. Å skrive om verden slik man ser den er ærlig. Afrikapolitiet kan ikke kreve at journalistene skriver mindre sleivete fordi de er i Afrika, for i orientalismekritikken er det likhet de søker. Norsk utenriksjournalistikks problem er ikke temperament og taxisjåfører, men nitid korrekthet, Filmavisen-språk og 32 år gamle kvinner som forvandles til 62-årige menn straks de skriver utenriks. Afrikajournalistikken lider under velmenende unge menneskers drepende langhalm. Afrikapolitiet skremmer journalistiske røvere – humor forsvinner, dødsalvor råder. Bistandskritikernes gode-formål-gale-følger-kritikk biter seg slik i halen.

Underhånden drepes engasjementet. Alternativet er endrede rammeverk; trade, not aid. Det er globalt skutt ned av rike nasjoners insistering på egne landbruksfordeler – i Norge drepes det av venstresidens 1970-tallssementerte verdenssyn. Det vi står igjen med er kunstner Renzo Martens, som reiste til Kongo med neonskiltet «ENJOY POVERTY». Det forandrer ikke verden. En ballbinge fra eller til er heller ikke avgjørende, men vil du støtte en kan du ringe 820 40040 og føle deg sånn passe bra.

sims

Mer fra Aktuelt