Helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om behovet for å prioritere mellom pasientgrupper har fått reaksjoner. Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, synes det er «etisk forkastelig» å snakke om det. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er redd debatten kan skape «unødig frykt og bekymring», og sosialmedisiner Per Fugelli synes det er på høy tid å godta døden som en del av livet. Hvorfor er det så vanskelig å snakke åpent om prioriteringer og valg som uansett tas hver eneste dag av helsepersonell i konkrete situasjoner?
Mange reagerer på det de oppfatter som en prislapp på et menneskeliv. For hvor mye er et liv verdt? 425 000 kroner er Finansdepartementets veiledende svar. Et sammenlignbart tall fra Storbritannia er 350 000 kroner. Helsedirektøren varsler en langt tøffere kamp om ressursene i helsevesenet i tiden fremover. Det betyr at store pasientgrupper må regne med å få nei til nye behandlingsformer og medisiner, fordi det blir for dyrt. Men hvem skal ta de ubehagelige beslutningene?
Et hovedproblem, sier Inge Lønning, som har ledet arbeidet med prioriteringer i helsevesenet gjennom to utvalg, er samspillet mellom profesjonelle helsearbeidere og politiske beslutningstagere. De nødvendige forskrifter foreligger i stor grad, men politikerne er ikke lojale mot sine egne anbefalinger. Når det er nødvendig å si nei, trekker de seg tilbake og overlater ansvaret for avgjørelsen til fagfolkene. Men hvis politikerne ikke følger sine egne råd, kan de knapt vente at helsearbeiderne skal gjøre det.
Et annet og vel så viktig problem er det flytende sykdomsbegrepet. Hvordan definerer vi til enhver tid «sykdom»? Hva slags «behandling» er det rimelig å belaste fellesskapet med? Tore Tønne foreslo i sin tid, som helseminister for Arbeiderpartiet, full egenbetaling for barnløshetsbehandling. Forslaget ble nedstemt da budsjettet skulle gjennom Stortinget, også av hans eget parti som i mellomtiden hadde mistet regjeringsmakten og havnet i opposisjon. Å si nei til etablerte tilbud, er ingen anbefalt strategi for å tiltrekke seg nye og holde på gamle velgere.
Spørsmålet om hvorvidt assistert befruktning faller inn under helsebudsjettet, er aktualisert gjennom ekteskapsloven, som utvider retten til slik behandling til også å omfatte homofile kvinner. Den kommende «eldrebølgen» er nevnt som en årsak til økende press på helsevesenet. Men hva med fedmeepidemien? Og skulle det ikke egentlig bare mangle at staten spanderte nye pupper til halvparten av norske konfirmanter?
Prioriteringsproblemet skyldes ikke finanskrisen, men en mer og mer akutt verdikrise. Fraværet av fellesreferanser utenfor den enkeltes kropp gjør det stadig vanskeligere å bli enige om hva det er meningsfullt, nødvendig og godt å bruke penger på. Det er ikke de kostbare operasjonene i utlandet eller utprøvende behandling hjemme som belaster helsebudsjettet mest. Det er de utbredte og diffuse plagene som fyller opp venteværelser og propper igjen sykehusene.
Norge er ikke bare verdens rikeste land. Vi har også verdens beste legedekning. Og verdens lengste helsekøer. Å skylde på feige politikere er for enkelt. Også behandlere og pasienter må lære seg å prioritere.
MKS