Aktuelt

Engel gjennom rommet

Forfatteren Jon Fosse har som første nordmann fått The International Ibsen Award på 2,5 millioner kroner. Ingen bør forundres om hele hans forfatterskap en dag hedres med Nobels litteraturpris.

Jon Fosse har i snart 30 år utviklet et eksistensielt og religiøst forfatterskap som er blitt enestående i verden. Der Samuel Beckett en gang uttalte at han gjerne skulle greid seg med et dusin velprøvde ord, skreller også Fosse språket ned til et puritansk minimum, et fellesmenneskelig rammeverk, ned til strukturene for eksistensen.

Det er ikke teater som alle umiddelbart vil like, og det er fullt mulig å leve et rikt liv uten å trenge Jon Fosse. Men det Fosse skriver om, angår alle, fordi det i bunn og grunn bare handler om det helt vanlige, det grunnleggende, det vi har felles: ensomhet og død, fellesskap og Gud.

Fosse er både de små og store nevrotikeres fortrøstning. Mange av skikkelsene hans er utsatte, nervøse, engstelige, og i det han skriver finnes en medfølelse med folk som faller utenfor, de som er definert som overflødig i samfunnet. Han er blitt kjent for et hymnisk, repeterende, suggererende språk som kan være til å bli helt gal av, men som andre ganger løfter sjelen i et svev.

«Jon Fosse åpner teatrets dører til de ordløse mysterier som følger mennesket fra fødselen til graven,» skriver juryen for Ibsenprisen i sin begrunnelse.

Det finnes et slektskap mellom Jon Fosse og dypt troende filmregissører som Carl Th. Dreyer (Ordet) og Robert Bresson (Mouchette). Men Fosses poetiske teater nærmer seg en grense, et slags abstrakt (tom-)rom, og det blir spennende å se hvor og hvordan dramatikken hans ender. Om han en dag får nobelprisen, blir det ikke for dramatikken alene, men for hele det prosalyriske forfatterskapet, som på 2000-tallet har toppet seg i to små bøker – Morgon og kveld og Andvake.

Jon Fosse skriver med intensitet og nerve. Han skaper en kriblende nervøsitet som kan bryte ut i både gråt og latter. Slik all god kunst kan oppleves, når «det går en engel gjennom rommet».

AvdH

Sosiologisk kanon

Flere medier, og sist Aftenposten denne uken, har skrevet at faget sosiologi er i hardt vær etter programserien Hjernevask. La oss kvitte oss med slike fikse beskrivelser. Det Hjernevask rammer er en tendens innenfor akademia som i Norge har hatt et visst nedslagsfelt siden 1980-tallet, nemlig en ekstrem variant av sosialkonstruktivisme. En populærvitenskapelig programserie kan selvfølgelig ikke vippe en tung fagtradisjon av pinnen. De 25 fagklassikerne som skal kåres av Sosiologiforeningen er enkle bevis for dette. Navn som Eilert Sundt, Nils Christie, Hans Skjervheim, Johan Galtung, Harriet Holter og Dag Østerberg samt internasjonale størrelser som Max Weber, Émile Durkheim, Erving Goffman og Pierre Bourdieu gjør det unødvendig å begrunne sosiologiens betydning. Lemfeldig nedgradering av fagdisipliner er ikke noe man bør begi seg ut på. Kunnskapen er hardt nok presset fra før.

LL

Mer fra Aktuelt