Tenk deg en fremtid uten fly. Barna flokker seg ved de gamles ben, for å høre om den gangen det var helt vanlig å se ned på skyene fra innsiden av maskiner store som flere hus. De gamle forteller om hvordan de, passasjerene, klaget over at maten de fikk servert mens de for over himmelen, ikke var fullt så god som den de laget hjemme i sine egne kjøkken, alt mens de så et utvalg av de nyeste filmene, uten å kikke ut av vinduet, uten å snakke med personen i setet ved siden av. Om ikke annet, skriver reisefilosofen Alain de Botton i nettpublikasjonen thefastertimes.com, har den siste ukens flystans gitt oss en sjelden anledning til å reflektere over eget livstempo, opplevelsen av avstander og mye annet som vi ellers tar for gitt.
Etter en ukes kaos i flytrafikken er ordet «askefast» etablert i dagligtalen. Vulkanutbruddet i Island har rammet kjernen av vår vestlige, privilegerte livsform, og gitt oss noe så sjeldent som en følelse av skjebnefellesskap. Her er det noe å snakke om for alle! Gladsakene om dugnadsånd og oppfinnsomhet i reiselivsbransjen står side om side med oppslag om konkurstruede flyselskaper og truende vulkaner. Miljøbevegelsens jubel for vulkanen som «tok grep» der politikerne sviktet, har foreløpig druknet i spekulasjoner om hva som skjer om og når den mye større og mer skremmende vulkanen Katla springer. Kaos og krisestemning til tross: De fleste stoler på at det meste vil være «business as usual» til sommerferien begynner.
Men kan vi tenke oss en verden uten fly? Og er det i så fall et skritt frem eller tilbake?
Den kritikerroste filmen Up in the Air (2009), som for øvrig ble vist på Lufthansas interkontinentale ruter i mars i år, antyder flere svar på spørsmålene. Filmens hovedperson, en vellykket mann i dress, har over 300 reisedøgn i året i jobben som profesjonell oppsigelsesagent. Han tar av seg belte, klokke og sko i én bevegelse og vet nøyaktig hva som får plass i håndbagasjen. Klikk, klikk, klikk. Og klikk. Den overfladiske og effektive flyplassestetikken beskrives med kjærlighet. Hans perfekte tilværelse på business class trues først når en yngre, kvinnelig kollega overbeviser sjefen hans om at all reisingen er overflødig. Å si opp folk elektronisk, over skjerm, hevder hun, vil både være mer effektivt og mindre kostbart. Å fly er plutselig blitt gammeldags. Denne uken er vår egen statsminister blitt et symbol for «slow travelling» som det siste, nye.
Det er vanskelig å se logikken i kravene om offentlig støtte til flybransjen, så lenge bevisstheten om miljøbelastningen ved slike reisevaner er stigende. Å bidra til å opprettholde det lave prisnivået som har vært en tid, virker meningsløst. Det er likevel ikke nødvendig å tenke seg en verden helt uten fly, og hvis vi lurer på hvordan det var da fly ikke var en selvfølge, er det bare å spørre våre foreldre, som husker det godt. Mer rimelig er det å spørre om alle flyreisene er nødvendige. Å gjøre seg avhengig av en luksusvane for å avvikle alminnelig trafikk er uansett uklokt. Å opprette gode og direkte togforbindelser mellom Norge og kontinentet er en politisk oppgave, helt uavhengig av snø og aske. Fungerende infrastruktur til lands, til vanns og i luften er ikke kriseberedskap, men sivilisasjon.
MKS