Annonse
04:00 - 12. mars 2010

Boikott åpner dørene

Annonse

Det var en gang en forsamling norske biskoper som besøkte Det hellige land. Der fikk de se og høre at alt var gått fra vondt til verre for dem som lever og bor i Gaza og på den okkuperte Vestbredden. De møtte palestinske kirkeledere som fortalte om et folk i stor nød, om mennesker som lider under overgrep, ydmykelser og umenneskelig behandling. De hadde hørt det før, men de ble fylt av sjokk og medlidenhet over det de fikk høre.

Biskopene satte seg ned og leste grundig et langt og glødende dokument: «Sannhetens øyeblikk». I dette såkalte Kairos-dokumentet (fra desember 2009) ber lederne for alle de 13 kirkene i områdene om hjelp og solidaritet fra søsterkirkene i vest. Dokumentet minner om den berømte kirkeprotesten i Sør-Afrika fra 1985, da et hundretall prester oppfordret til handelsboikott mot apartheidregimet.

Kan vi kirkens folk enda en gang gå inn i en stolt tradisjon, må de ha tenkt. De må for sitt indre øye ha sett for seg den engelske kirkens kamp mot slaveriet. Prestene som ledet an i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. (Og de må med gru ha tenkt på den tyske kirken, som ikke protesterte mot nazistene, fordi de ikke ville blande seg i politikken.) Kan vi, kirkens folk, enda en gang være med på å rette press mot et regime som undertrykker, diskriminerer og bryter folkeretten?

Slik må de norske biskopene ha tenkt da de lyttet til sine søsken i troen. Og de merket seg palestinernes understrekning av at de slett ikke oppfordrer til hevn, men til økonomisk boikott som en «ikke-voldelig og alvorlig handling». Kairos-dokumentet insisterer på at religion og politikk ikke kan skilles: «Vi erklærer at Israels okkupasjon er en synd mot Gud og menneskeheten fordi den fratar palestinerne grunnleggende menneskerettigheter gitt av Gud.»

Biskopene, med Tor B. Jørgensen i spissen, fortjener ros for at de en stakket stund våget å ta Kairos-dokumentet på alvor. Men vi kjenner mønsteret: Oppriktige mennesker reiser i de palestinske områdene. De kommer rystet hjem – og møter straks ordveggen: «Norges rolle.» «Vi må ikke lukke dørene.» «Dialog.» Jonas Gahr Støre refset biskopene tirsdag denne uken. Ekkoet lød dagen etter på lederplass i VG og Vårt Land. Torsdag bakket Jørgensen ut. La oss håpe det bare var en midlertidig knockout.

Biskopene bør tvert imot ha is i magen (og ild i hjertet). De må lytte mer til sine palestinske trosfeller enn til den norske utenriksministeren. Alle som sier ordet boikott høyt, får seg en smekk, slik er det bare blitt. Det er bare å huske hva som skjedde da Kristin Halvorsen sa «forbrukerboikott». Det utløste Støres brev til «Dear Condi».

Ingen med vettet i behold oppgir dialogen. Men dialog uten vilkår har lukket alle dørene i Midtøsten. Motsetningen mellom boikott og dialog er konstruert. Trussel om boikott av israelske varer og tjenester er en sterk måte å kommunisere på. Det må stilles makt bak ordene. Varsler om forbrukerboikott, statlige sanksjoner eller tilbaketrekking av investeringer (divestments) i selskaper som har aktiviteter i de okkuperte områdene, er en tydelig og ærlig måte å føre dialog på. Konfrontasjon er et siste forsøk på å skape reell dialog.

AvdH

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder