Annonse
04:00 - 05. februar 2010

Ja til nei-partiet

Annonse

Hvorfor være nestleder i et politisk parti hvis man ikke er enig i partiets programfestede politikk? Inger Lise Hansens utspill i Aftenposten sist søndag kan enten være et vel gjennomtenkt første skritt på veien mot et moderne, kristendemokratisk parti, eller også en markering av at hun er på vei ut. Mer interessant enn Hansens rolle og fremtid i KrF, er det å se på KrFs rolle og fremtid i norsk politikk. Er KrF, slik det fremstår i dag, et politisk parti? Og trenger vi et kristendemokratisk parti i Norge?

Svaret på det første spørsmålet er nei. KrF er ikke et politisk parti, men en sekt, noe som først og fremst skyldes det programfestede bekjennelseskravet til tillitsvalgte. Svaret på det andre spørsmålet er i alle fall tja, hvis potensielle velgere er et argument. I dagens ideologiske klima, med den stadig mer synlige konkurransen fra islam, skulle det være godt grunnlag for et parti med en tydelig kristen profil.

Hva var det hun sa egentlig, Hansen, som brast så høyt? Nei til bekjennelseskravet, ja til homofilt ekteskap ved borgerlig vigsel, ja til EU og ja til vinmonopolutsalg i alle kommuner. Av dette er det bare det siste som virker barnslig og unødvendig polemisk. Det er i det hele tatt spesielt å se denne listen omtalt som «dristig» og «kontroversiell». Tvert imot, blir det sagt, profilen ser ut som en blekere versjon av Høyre eller Arbeiderpartiet.

Hansen fortjener uansett ros for å ha opptrådt som politiker og ikke som sektmedlem, for å ha talt sine egne midt imot. Noe man historisk sett ikke har gjort ustraffet i KrF. Enda modigere ville det være, om hun samtidig våget å utfordre omverdenen ved å stå på KrFs standpunkt i de virkelig kontroversielle sakene, som abort, dødshjelp og assistert befruktning. Det store bruddet med KrFs tradisjonelle linje består i Hansens tre «ja». Ved å føye tre like tydelige «nei» til listen som ble presentert i Aftenposten, ville hun rettferdiggjøre partiet som et nødvendig korrektiv til den politiske hovedstrømmen.

Det politiske er et strategisk felt hvor alle sannheter er relative. Det religiøse er et trosfelt hvor alle sannheter er absolutte. Forskjellen mellom dagens islam og kristendom er at kristendommen etter opplysningstiden har hatt tradisjon for å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Islam godtar ikke skillet mellom strategisk tenkning og absolutte sannheter, og det er det som gir oss selvmordsbombere. Det er sammenblandingen mellom strategisk tenkning og absolutte sannheter som gir oss bekjennelsesfikserte KrF-ere. Det gir mening å hevde at Kristelig Folkepartis programfestede sammenblanding av religion og politikk, manifestert gjennom bekjennelseskravet, er dypt og grunnleggende uluthersk og ukristelig.

Det største problemet for partiets liberale fløy er at den ikke kjemper for de viktigste av partiets tapte kjernesaker. Hansens tre ja-er er kalde poteter i forhold til de tre nei-ene – som er så glovarme at ingen har tatt i dem på 30 år. Det politiske partiet som først kommer i gang med å utvikle moderne, verdiforankrede argumenter i spørsmål om liv og død, vil ha et bredt grunnlag for sympati og velgeroppslutning.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder