Statsministeren ble kalt inn på teppet i NRK P2 denne uken, fordi han ikke hadde snakket nok om islam. Programlederen hadde søkt i mediearkivet Retriever, alle tings målestokk, og bare funnet fire treff på «Stoltenberg» og «islam». Er det ikke flaut, spurte programlederen, at dine taler i prioritert rekkefølge handler om: miljø (25 ganger), internasjonale spørsmål (22), arbeid/velferd og utdanning/forskning (syv ganger hver). Stoltenberg, som hørtes trøttere ut enn noensinne, pekte på mange konkrete integreringstiltak. Programlederen kalte dette for «standardfraser», han holdt seg ikke til saken.
Hva er «en sak» i islamdebatten? Plutselig ropes det fra alle kanter om forbud mot burka i det offentlige rom, og det fremstår som umulig å ikke oppfatte dette som et presserende spørsmål. Danmark hadde burkaforbud oppe i regjeringen nylig, men saken døde hen i januar i år da det ble frigitt en rapport fra Københavns universitet av professor Margit Warburg og professor Jakob Skovgaard-Petersen. Rapporten hadde registrert tre kvinner som brukte burka i hele Danmark. Til tross for dette var Burka-saken den desidert største mediesaken i Danmark i fjor.
Når politikerne ikke tillates å basere seg på konkret empiri, blir offentligheten fylt av geberder og ikke-saker. Tendensen til å bølle seg opp og stille umotiverte, men «tøffe krav» til muslimer gjelder for tiden spesielt venstresiden.
For eksempel: Siv Jensen vil ha et burkaforbud, som – hvis burkabruk altså hadde vært et problem – kunne hatt mye for seg rent prinsipielt. Når SV derimot skal på banen, går de inn for hijabforbud i barneskolen i Oslo. Hijab dekker som kjent ikke til ansiktet, slik burka og niqab gjør. Derimot rammer det inn og fremhever ansiktet. Forslaget er i praksis både diskriminerende og prinsippløst med mindre man også åpner for forbud mot langhårede menn, tatoveringer, utringninger, nettingstrømper, turbaner, kalotter og kors.
Samme bevegelse er på gang i mediemarkedet. VG (Siv Jensen) er rå i tonen, men viser konsekvens og holdning fordi man er på hjemmebane. Dagbladet (Kristin Halvorsen) sier ja til et fargerikt fellesskap, og trykker en grisetegning formidlet til Norge av en kjendiskriminell på forsiden. Både i politikken og i pressen fører det å kopiere motpartens strategi nesten alltid til overslag, og deretter til fallende oppslutning. Det handler om massekommunikasjon: De sterke virkemidlene fungerer når man faktisk har et budskap.
Ingen aviser rapporterer for tiden om hvor vellykket integreringen er, til tross for arbeidslivs- og utdanningsstatistikker peker samme vei. I 2009 hadde «islam og muslimer» 77 000 treff i norske mediearkiv. 70 prosent av oppslagene var problemorienterte, 18 prosent var ressursorienterte og 11 prosent var nøytrale, viser en rapport Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) slapp denne uken. «Kriminalitet» er mest brukte stikkord i minoritetsstoff fra 1976 til 2002 og det skrives tre ganger så mye om somaliere som om polakker (44 000 innvandrere er fra Polen, 24 000 er fra Somalia).
Når mediene vil vri debatten om islam vekk fra empiri til flat patos, bør politikeren nekte å svare. Hvis andre politikere utfordrer til ren symbolkamp bør man ha nok selvrespekt til å hente fra sitt eget univers. «Alle skal med» har mer kraft enn de fleste kraftuttrykk.
LL