Rektor Ole Petter Ottersen utfordrer denne uken studenter og ansatte til å bidra med innspill til hvordan Universitetet i Oslo skal bli et enda bedre universitet, og ledelsens utkast til et strategidokument for 2010-2020 er lagt ut til høring på institusjonens hjemmeside.
Den etter hvert mye omtalte og kommenterte McKinsey-rapporten hører hjemme under punktet «situasjonsbeskrivelse». Karakteristikkene av arbeidsmiljøet ved landets største universitet er ikke verre enn det vi har kunnet observere ved selvsyn, ikke minst gjennom de siste ukenes rettsprosess mot historieprofessor Arnved Nedkvitne.
Hvis retten konkluderer med at universitetsledelsen gjorde rett i å sparke Nedkvitne i fjor, er det en skandale at det ikke ble gjort langt tidligere. Hvis han får jobben tilbake, virker det også høyst betenkelig. Saken fremstår i begge tilfeller som et forsøk på å skyve ansvaret for et tvers igjennom råttent miljø, utviklet gjennom mange år, over på én eneste person. At Universitetet i Oslo har lidd under for svak og for dårlig ledelse, er hevet over tvil.
«Organisert anarki» er betegnelsen som siden begynnelsen av januar har versert i avisspaltene som en negativ diagnose. Profilerte universitetsprofessorer har rykket ut og avvist det eksterne konsulentbyråets konklusjoner som «primitive» og «helt uten relevans» for kunnskapsutviklingen ved fakultetene. De gretne reaksjonene virker urimelige og nesten uforståelige. For ingen kan være uenig med rektor Ottersen, når han sier til Dagens Næringsliv at: «God faglig ledelse handler nettopp om å legge til rette for forskning, og hegne om forskerens frihet og autonomi, slik at han eller hun får utviklet sitt potensial og kreativitet.»
Etter år med systematisk nedbygging av universitetsdemokratiet – det vil si muligheten for initiativer «nedenfra», fra dem som står ved kateteret – er frustrasjonen blant de vitenskapelig ansatte så stor at Ottersens ord preller av som ledelsesfloskler. Ulogisk instituttstruktur og overtung administrasjon er et problem for alle, og behovet for god ledelse er kritisk. Stikkordet er «faglig».
Det gir rett og slett ikke mening å tenke på Universitetet i Oslo som en enhet, like lite som moderne vitenskap er det. Kunnskapsområdene er differensierte, de utvikler seg og fornyes på helt forskjellig vis og de ulike fagområdene har hver sin indre logikk. Ottersens uttalelser om «god faglig ledelse» høres for mange ut som startskuddet for enda mer kontroll og overvåkning i form av «periodisk evaluering» og «kvalitetssikringsprosedyrer».
I forbindelse med «kreative dager» denne uken, flyttet Ottersen rektors kontor ut i gangen, for å være allment tilgjengelig. Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av alle slagordene som fosser ut av administrasjonsbygningen på Blindern for tiden, men vi får tro at det er godt ment. Profesjonell målstyring kan være vel og bra, men det eneste som kan legitimere et universitet, er respekt for fagenes sjenanse og verdighet.
MKS