Annonse
04:00 - 14. august 2009

Leder 17. juli: De siste utstøtte

Annonse

I dagens utgave av Morgenbladet tar Turid Nystøl Rian et personlig oppgjør med behandlingen av NS-barn under og etter krigen. Hun mener den såkalte isfrontparolen er statens ansvar, og krever en offisiell oppreisning. Rian får støtte fra sentrale fagfolk, som direktør Odd-Bjørn Fure ved Holocaust-senteret.

For bare få år siden fikk også de såkalte tyskerungene en viss oppreisning ved at de fikk søke erstatning etter en forenklet modell. Erstatningsbeløpene har vært svært små, men det viktigste er statens erkjennelse av at en urett ble begått.

Så langt har altså ikke sønnene og døtrene til Nasjonal Samlings medlemmer kommet.

Det er ikke vanskelig å forstå isfrontparolen som hersket under andre verdenskrig. Den handlet ikke bare om et moralsk behov for å markere avstand til invasjonsmaktens kollaboratører, men også om sikkerhet: Selvsagt vegret mange seg for å la deres barn omgås NS-barn. Tenk bare om et NS-barn ble invitert inn, oppdaget en ulovlig radio eller en illegal avis, og så gikk hjem og skravlet i vei, slik barn gjør. Det kunne fort ha endt med fengsling, i verste fall dødsstraff.

Prinsippet er at barn ikke skal lide for foreldrenes feil, og vi tviler ikke når Rian påpeker at NS-medlemmers barn under krigen ble dårlig behandlet – også langt ut over det som kunne forsvares saklig. Mest skammelig er det uansett at isfrontparolen ble forlenget inn i hele etterkrigstiden.

Samfunnet kan ikke leve med at et stort antall eldre mennesker i dag fortsatt føler seg stigmatisert for valg deres foreldre i sin tid gjorde. Ofte har stigmaet «smittet» til neste generasjon. I mange familier er krigen fortsatt et ikke-tema, fordi nære forfedre og formødre havnet på forskjellige sider i 1940-45.

Da vi skulle vurdere illustrasjoner til Rians artikkel, kom vi til å rådføre oss også med et «NS-barnebarn». Hun kunne fortelle hva som ville skje om vi brukte et krigsbilde der hennes bestefar var gjenkjennelig i en gruppe barn: Flere i familien ville kjenne ham igjen, og alle sår ville åpnes på nytt. Familien er neppe den eneste i sitt slag.

Selv om vi ikke vet hvor mange NS-barn som er i live, snakker vi altså om mer enn deres krav om oppreisning. Det handler om et traume som rir mange familier. Nå, snart 65 år etter krigens slutt, er det på høy tid å bearbeide det. Vi er enige med Odd-Bjørn Fure i at det er viktig å få klarlagt hvordan NS-barn og NS-familier ble behandlet etter krigen. I et gjennomforsket samfunn som vårt er det utrolig at et slikt tema fortsatt ligger der som en blind flekk.

Staten må gi en offisiell unnskyldning, og gjerne åpne for erstatning. Daværende justisminister Odd Einar Dørum var på vei til å gjøre noe i 2004, men forteller at han aldri kom så langt fordi krigsseilerne som satt i fangenskap i Nord-Afrika plutselig kom i søkelyset, og gjorde krav på hans oppmerksomhet frem til han ble kastet i 2005. Slikt kan vi forstå – krigsseilerne var jo en generasjon eldre – men ingenting har vel hindret Dørum i å følge opp saken fra Stortinget senere?

Uansett – nå ligger ballen hos Knut Storberget, og han bør ikke sparke den videre.

FMR

Opprinnelig publisert 17. juli 2009

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder