Aktuelt

Demokratiets dårskap

I all sin uskjønnhet er minaretforbudet i Sveits interessant, fordi det retter lys mot ulike demokratiske styringsnivåer. Direktedemokratiet har vist sitt grimmeste ansikt: En følelsesstrømning i befolkningen blir kanalisert rett ut i et menneskerettsstridig vedtak på nasjonalt nivå. Høyst sannsynlig vil vi nå få se at urformen fra Athen, «en mann, en stemme», braker sammen med vår nyeste oppfinnelse, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Hvis forbudet ender hos domstolen i Strasbourg, har muslimene høyst sannsynlig en god sak. Det er nettopp slike spørsmål – i motsetning til de tusenvis av krimskramssaker den dynges ned med – domstolen er opprettet for å ta tak i. Internasjonale menneskerettigheter ble fastlagt etter 2. verdenskrig, i en smertelig erkjennelse av at et folkevalgt flertall kan være tyranner. Hvilket vern har minoriter i et samfunn når majoriteten vender seg mot dem? Demokratiforståelse i dag består derfor både av individuelle rettigheter og folkesuverenitet. Nasjonalstatene har implementert menneskerettighetene i sine lovverk, slik at man sjelden ser konflikter av alvorlig karakter mellom de to nivåene – som tilfellet er i Sveits, med det som trolig er et brudd på religionsfriheten.

I denne konkrete saken vil en overnasjonal domstol kunne klargjøre forholdet mellom majoritet og minoritet, mellom menneskerettigheter og stemmeretten. Samtidig er vi nødt til å innse at en kjennelse i Strasbourg ikke er noen løsning på problemet. I tillegg til flertallsstyre og rettigheter, er det opplyst samtale over tid som kjennetegner et fungerende demokrati. Problemet springer en i øynene i Aftenposten denne uken, der en undersøkelse viser at en konflikt mellom muslimer og resten av verden er det vi frykter mest. Mer enn fattigdom, klimatrusselen, atomvåpen – den rangeres som nummer en i de aller fleste land i Vesten. Mot frykt hjelper ingen dom. Ønsket om å raffinere folkestyret, om å tilføre en dæsj opplyst enevelde, er også forståelig – men det er bare folkeopplysning som kan fordrive frykten.

For tiden grubler Sveits over sitt eget system og sin egen «opplyste samtale», der fornuften har tapt så kapitalt. Vårt eget representative demokrati har, ved at de folkevalgte skal være «de beste blant oss» og ved bare å gjennomføre folkeavstemninger når det gjelder spørsmål om norske tilknytningsformer, installert mekanismer for å kvalitetssikre beslutninger. På samme måte vil Nederland og Danmark neppe gjennomføre folkeavstemninger om minareter, selv om de høyrepopulistiske partiene nå krever det. Representativitet gjør veien fra populistiske stemningsbølger til realpolitikk lengre. Det avgjørende er at det finnes effektive demokratiske nivåer mellom kald juss på toppeuropeisk nivå og kokende følelser hos dem det gjelder.

LL

Mer fra Aktuelt