Aktuelt

Ja til nordisk kanaldeling

Fredrik Skavlan er kanskje det viktigste som har skjedd siden 1905 for å få svenskenes øyne opp for Norge, hevdet den svenske journalisten Thomas Alkärr i NRK denne uken. Et par millioner svenske øyne ser på Skavlans program hver uke. Tenk hvilke ringvirkninger det ville få, dersom NRK, Sveriges Television og Danmarks Radio begynte å sende gratis tv til lisensbetalerne i hverandres land.

Tanken blåser liv i en gammel drøm, en av de to store fiaskoene i det nordiske samarbeidet (den første var NORDØK – et økonomisk samarbeid utredet på 60-tallet, før danskene meldte seg inn i EEC): 70-tallsutopien om en felles nordisk tv-satellitt, NORDSAT, ble aldri noe av. Likevel har tilgang til hverandres tv-kanaler i snart et halvt århundre vært diskutert blant nordiske statsministere, i Nordisk ministerråd og Nordisk råd. Det har alltid strandet på grunn av opphavsrettigheter eller manglende vilje til å gjennomføre en tanke alle egentlig er for.

Det fins fortsatt begeistring i opinionen for tettere forbindelser til brødrefolkene. Vi styrker norsk som språk ved å styrke det skandinaviske språkfellesskapet. Det er i seg selv en verdi å utvikle alternativer til den overveldende amerikanske tilstedeværelsen i kultur og medier. Ikke bare for oss som bor her, men for å skape genuin pluralisme i internasjonalt kulturliv.

En kanaldeling vil gi skandinaviske seere mer for pengene. Det vil gi lisensen høyere legitimitet og styrke grunnlaget for lisensfinansiert fjernsyn i mange år. En forutsetning er at rettighetsspørsmålene løses – og her må det tenkes helt nytt for en helt ny tid.

Mens vi venter på dette; her er tre mindre ambisiøse og mer overkommelige mål:

Flere skandinaviske fellesproduksjoner som Skavlan.

En ny skandinavisk barne- og ungdomskanal, som demmer opp for Disney, Cartoon og annet søppel i ymse karat.

Men viktigst i første omgang: Kabelselskapene må inkludere de skandinaviske public service-kanalene i sine minste gratispakker.

@Tittel kommentarer:En uhellig allianse

Prinsippet om akademisk frihet er hellig. Dagsavisen og Dagbladet spekulerer nå i at forskningsministeren mister setet i regjeringen, og at forskningspolitikken skal underlegges Næringsdepartementet. Selv med en statsbudsjettvinner som Trond Giske som minister, er dette en svært dårlig idé. Vi frykter at Jens Stoltenberg med dette vil utradere fra Norge ethvert minne om Humboldt-modellen (uavhengig forskning, dannelse som målet for studiene). Det vil bli noe nær umulig å kjempe for grunnforskning mot oppdragsforskningens dominans.

Selvsagt har forskning med næringspolitikk å gjøre. Selvsagt er gevinstene der, på miljøfronten (månelandingen) og (ikke minst) for norsk næringsliv. Men det risikerer å bli et rent tap for humaniora og dannelse.

Det regnes alltid som en seier når en sektor får sin egen minister, tilsvarende må det å miste én være et nederlag. Vi trenger mer fri forskning, ikke mer instrumentell, oppdragsaktig forskning. Forskning og næringsliv skal samarbeide, men hold administrasjonene adskilt – på armlengdes avstand.

AvdH

Mer fra Aktuelt