Innstramningene i asyl- og flyktningpolitikken er det mest iøynefallende ved Soria Moria II. Grunnen er ikke at hvert enkelt forslag er urimelig. Noen av dem kan være nødvendige. Men helhetsinntrykket – tonen – er ikke de rødgrønne partiene verdig. Her papirfestes en omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge.
Vi minner om at den sittende regjering fortsatt har flertall. Den kan ikke – som mindretallsregjeringer – skylde på press fra opposisjonen på Stortinget. Politikken regjeringen fører er et produkt av de tre partienes omforente holdning. SVs avmakt stikker sånn sett i øynene. Kristin Halvorsen sier asylpolitikken i regjeringserklæringen beveger seg bort fra SVs program, og at velgerne har skylden, fordi de reduserte partiets styrke. Men velgerne kan også spørre partilederen: Hvor høyt prioriterte du asylpolitikken i forhold til andre krav under forhandlingene?
Likevel kan det være urimelig å kritisere SV spesielt, for det var Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ønsket innskjerpingen. Jens Stoltenbergs begrunnelse under pressekonferansen er illustrerende for sinnelaget: «Norge skal ta sin del av ansvaret for flyktninger, men ikke en uforholdsmessig stor del». Her må vi minne om at Norge på grunn av geologiske tilfeldigheter og en effektiv, nasjonal interessepolitikk har fått en ytterst uforholdsmessig stor del av verdens samlede rikdom. Vi nordmenn har for den saks skyld også uforholdsmessig god plass. Slik sett ville det tvert imot være rimelig om Norge påtok seg større byrder enn andre land. Ihvertfall burde det være utgangspunktet for en regjering som gjerne påberoper seg å være solidarisk.
Et økende antall utlendinger skaper også utfordringer for Norge. Det trengs en klokere, og kanskje også fastere, integreringspolitikk. Men hovedproblemet er ikke antallet som kommer hit, og løsningen ligger ihvertfall ikke i økt kriminalisering og mistenkeliggjøring av svake grupper.
FMR
Pushwagners plyndrer
I Oslo tinghus denne uken krever Pushwagner retten til sin egen kunstsamling. Kunstneren mener at hans tidligere «støttespiller» Morten Dreyer utnyttet ham da han var uteligger og rusmisbruker. En parallell: den som «eier» det greske Parthenon-tempelet i dag, er som kjent British Museum. Repatriering – krav om å få tilbakeført kunstverk til sin opprinnelige eier – virvler ofte opp juridiske dokumenter fra motparten (Dreyer har en skriftelig avtale fra 1998, Lord Elgin hadde én med den den ottomanske sultanen for 200 år siden). Hvis dagens juss godkjenner slike avtaler, vil den forsterke historiske undertrykkelsesforhold. Alle som møtte Pushwagner på 1990-tallet husker elleville danser og hans enorme sårbarhet. Det er ikke tvil om at han har moralsk rett til sitt eget livsverk. Det betyr ikke at Morten Dreyer bare er en drittsekk. I likhet med Lord Elgin var han, en periode, både redderen og plyndreren.
LL