Da finansministeren la frem kulturbudsjettet tirsdag denne uken, var gemyttligheten like påfallende som irritasjonen var senere, da det skulle handle om forskning og høyere utdannelse: «Ja, hva er problemet?» bjeffet Kristin Halvorsen da hun ble konfrontert med en rutinemessig misfornøyd Sigmund Grønmo.
Rektoren ved Universitetet i Bergen hadde tatt turen over fjellet for å være tilstede i hovedstaden da budsjettet ble presentert. 1,7 milliarder mer til forskning ga ingen grunn til begeistring, så lenge basisbevilgningen til universitene står på stedet hvil. Grønmo mente budsjettet var «det dårligste siden Djupedals hvileskjær», og at det uttrykker en holdning til forskning og høyere utdannelse som innebærer å bevege seg «baklengs inn i fremtiden». Tora Aaslands forsikringer om at det «aldri er bevilget mer penger til forskning i dette landet» ser ut til å falle på stengrunn.
Årets budsjett, og mottagelsen av det, bekrefter følgende paradoksale forhold: Til tross for at alle kurver peker oppover, er klagesangen fra universitetssektoren unison og konstant. Nå er det ikke uvanlig at folk er misfornøyde etter en budsjettrunde. Det spesielle med universitetssektoren, er at vi ikke husker når den sist var fornøyd. Stadig flere påpeker misforholdet mellom faktisk vekst og følt misnøye. Hvorfor klarer ikke universitetene å løse oppgavene sine slik at alle kan leve med resultatet?
Svaret er at det er blitt umulig. For store, offentlige institusjoner som universiteter og sykehus er tilfanget av uløste oppgaver uendelig. I motsetning til private bedrifter, der ressursknapphet og harde tider gjerne møtes med oppfinnsomhet, fører ressursknapphet i store, statsadministrerte institusjoner bare til furtne krav om mer penger. Sutrekulturen som har etablert seg i universitetssektoren er resultatet av en uren og uheldig blanding av statsstyring og markedsstyring.
Universitetsledelsens årelange lammelse skyldes til dels finansieringsmodellen som ble innført med den såkalte Kvalitetsreformen i 2004, hvor pengene følger studentene. Det vil si at størrelsen på fremtidige bevilgninger avhenger av antallet uteksaminerte studenter. Derav uttrykket «stykkprisfinansiering». Det vil si at universitetene er nødt til å prioritere nye studieplasser selv om de ikke har kapasitet til å ta imot de nye studentene, noe som fører til slitasje og surhet. Til tross for at universitetsinstitusjonene formelt sett har høy grad av selvstyre, finnes et uoverskuelig nett av føringer som likevel binder opp og sluker de tildelte millionene. Forskning og undervisning er investering i fremtiden, sies det med fynd og klem. Men hva er effekten av de investerte kronene? Hvor blir det av pengene? Er universitetene oppfinnsomme nok?
Det store spørsmålet nå, er om universitetene utnytter handlingsrommet sitt i tilstrekkelig grad. Derfor er det nylig opprettet et partssammensatt utvalg – handlingsromsutvalget – som skal prøve å komme til bunns i saken. Utvalget, som ledes av Marianne Harg, er ventet å komme med en innstilling i løpet av ganske kort tid. Vi er like spente som Kristin Halvorsen: Hva er problemet? Vi tror noe av svaret ligger i finansieringsmodellen. Kast den!
MKS