Aktuelt

Demokratiets ubehag

Stemmene som avgis ved stortingsvalget i september veier ulikt, avhengig av hvor i landet velgeren bor. På reportasjeplass viser Morgenbladet denne uken hvordan det blant annet rammer norske borgere med innvandrerbakgrunn, fordi de fleste av dem bor i storbyene.

Det er et brudd på grunnleggende demokratisk tenkning at en stemme avgitt i Finnmark veier 2,5 ganger mer enn i Vestfold og Oslo.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid (OSSE) offentliggjorde denne uken en rapport om behovet for å sende valgobservatører til Norge. Der kritiserer OSSEs erfarne demokratieksperter den manglende likheten i stemmeverdien mellom valgdistriktene, altså fylkene.

OSSE har også andre merknader, som at det ikke er adgang til å klage uregelmessigheter ved valg i Norge inn for uavhengige domstoler. Bare to år er gått siden vi ble pålagt å vise legitimasjon i stemmelokalet. Påbudet kom først etter at utenlandske observatører påpekte denne åpenbare muligheten til valgfusk.

Det finnes flere udemokratiske snublesteiner i norsk valglov. 14. september vil mange velgere oppleve å gå spissrotgang mellom partiaktivister som prakker på dem stemmesedler på vei inn i valglokalet. I land det slett ikke er naturlig å sammenligne Norge med, som Den demokratiske republikken Kongo og Sierra Leone, er slik påvirkning av velgerne ulovlig, ifølge deres valglover.

Den norske samfunnsmodellen har flere prinsipielt udemokratiske sider ved seg. Embedet som statsoverhode besettes ved arv, ikke ved valg. Den luthersk-protestantiske tro er statens offisielle religion. Et utviklingsland som Nepal har på sin vei mot demokrati kvittet seg med både monarkiet som styreform og hinduismen som statsreligion. I Norge holder vi fast på både monarki og statsreligion.

Norges udemokratiske innslag opprettholdes av pragmatiske årsaker. SV-leder Kristin Halvorsen, som folkeflertallet, liker kong Harald og kronprins Haakon, og kaster ikke bort krefter på å kjempe for en republikk. Ferierende nordmenn har i sommer reist komfortabelt på lekre broer og i kostbare undervannstunneler i Nord-Norge og på Vestlandet. De fleste av oss lever godt med at de er et resultat av distriktenes makt på Løvebakken.

Pragmatikk fratar imidlertid ingen ansvar for å vedkjenne seg ubehaget ved samfunnets demokratiske mangler. Særlig når vi kan anta at Groruddalen er et minst like utsatt geografisk område å bo i som Finnmark.

Resultatet av det jusprofessor Andreas Føllesdal kaller et «geokrati», altså favoriseringen av stemmer i de minst befolkede regionene, er at storbyenes utfordringer er mindre viktige enn distriktspolitikken for de politiske partiene. Et typisk eksempel på det er Frp-nestleder Per Sandbergs garanti i forrige uke om at partiet i regjering vil godkjenne alle ferdig utredede veiprosjekter i små regionssentra.

Han vil neppe garantere at Oslo-barnehagene beholder vikarbudsjettene sine, slik at storbybarna er sikret et like godt oppveksttilbud som i distriktskommunene.

TG

Mer fra Aktuelt