Aktuelt

Kunstnerisk frihet

Både Dagbladet og Aftenposten har i sommer slått opp at historikeren Tore Pryser kritiserer forfatteren Kjartan Fløgstad for ikke å referere til faghistoriske kilder i romanen Grense Jakobselv. Lengst gikk Aftenpostens kommentator Per Anders Madsen, som hevdet at Fløgstad, «ved å ikke vise hvem han tar stoffet fra», avslører at han ikke har fått med seg det overordnede poenget fra debatten om kildebruk og forfatteretikk fra Alnæs-saken i 2003. Madsen mener at «kravet om å vise hvem man står i gjeld til» ikke oppheves av at man skriver en roman.

Madsens kravstorhet ville i så fall revolusjonert romansjangeren verden over. Kravene til «god skikk» har hittil aldri vært de samme for fiksjonsprosaen som for sakprosaen. Bare at problemstillingen reises, og at Alnæs-saken trekkes inn, tyder på at Fløgstad hadde et poeng da han i Morgenbladet hevdet det pågår en profesjonskamp i Norge, der sakprosaen søkes etablert som en skrivemåte overordnet romanen.

Selv om sakprosaen avgjort har vind i seilene, er det fortsatt skjønnlitteraturen som lever best, som har de beste støtteordningene og innkjøpsordningene og bredest automatisk bokhandeldistribusjon. Og Fløgstad er på sin side heller ikke snauere enn at han hevder at romanen befinner seg på «et høyere tekstnivå» enn historisk sakprosa.

Høyere eller ikke høyere, romanen er i hvert fall på et annet tekstnivå. Den er kunst. Den er diktning, basert på lesning og egne erfaringer. Romanen har alltid vært «intertekstuell», den sauser sammen andres tekster og egen fantasi på en kunstnerisk måte. Slik en komponist gjør det. Det genuine med romanen er, som Karsten Alnæs skrev i Dagbladet lørdag, at den favner mye videre enn sakprosaen og «gir leseren en mulighet til en dypere erkjennelse, en aha-opplevelse som bare et kunstverk kan gi, enten det er et maleri, en sonate eller et dikt det er tale om».

En roman må fortsatt bli dømt på om den god eller dårlig, ikke om den er etisk eller uetisk. Det avgjørende er den dikteriske bearbeidelsen av faktastoffet, for å unngå at både forfatter og leser havner i «faktahelvetet», som en ung og ikke veldig subtil Ari Behn formulerte det for et tiår siden, med brodd mot både Jan Kjærstad og Kjartan Fløgstad.

Alnæs-sakens etterspill var viktig, ikke minst fordi det ble vanskeligere for forlagene å avslå sakprosaforfatternes ønsker om noter og kilderegister. Et godt eksempel på den nye tid er høstens Jens Bjørneboe-biografi, som etter sigende skal inneholde mer enn to tusen fotnoter. Slikt beriker lesningen av en biografi, det vet de fleste lesere.

For vår del må romanforfattere gjerne fortelle hvor de har sine viktigste kilder fra, det ville neppe skade noe eller noen, men det får bli opp til den enkelte kunstner. En roman er fortsatt et sted hvor «sannheten trekker tvilen i tvil, og tvilen trekker sannheten i tvil», det har Fløgstad helt rett i.

AvdH

Mer fra Aktuelt