«Jag har haft kultur i 3000 år, du har haft det i 50. Kompis, hur ska du vinna?» Slik rapper den unge poeten Daniel Boyacioglu på YouTube. Hans familie kommer fra Syria, og han er åpenbart på det rene med at han stammer fra en stolt og gammel kulturkrets. Lenge før vår tidsregning – og enda lenger før Koranen ble åpenbart i Medina – hersket egyptere, hettitter, assyrere, babylonere, persere og grekere her. På samme måte vet de som demonstrerer i Iran at den persiske kultur er langt eldre enn den korrupte sjahen på 1970-tallet og den fanatiske etterfølgeren ayatollah Khomeini. Iranerne har en historie tilbake til menneskenes første sivilisasjon i Mesopotamia. De lar seg ikke så lett knekke av valgfusk eller forsøk på statskupp.
Mens den norske forfatteren Vetle Lid Larssen sitter på Uranienborg og etterlyser provoserende kunstnere i Norge, kjemper iranske kunstnere for demokratiet og noen for sine liv. Og da snakker vi om et land hvis fremste kunstnere er nærmere nobelpriser og gullpalmer enn norske kolleger:
Superstjernen Mohammad Reza Shajarian («den persiske musikkens svar på Luciano Pavarotti») har nå tatt bladet fra munnen og nekter å la sine verk fremføre på iransk fjernsyn. Shajarian lar seg gjerne inspirere av de store persiske sufidikterne Attar, Rumi og Hâfez (fra 12- og 1300-tallet). Filmskaperne Mohsen Makhmalbaf og Marjane Satrapi (Persepolis) kritiserte valget i Europaparlamentet denne uken og hevder det finnes beviser på valgfusk. Også Irans beste regissør Abbas Kiarostami (Smaken av kirsebær) har ifølge bransjebladet Rushprint kritisert presteskapets i hjemlandet.
«Ingen kan lenger stoppe disse unge menneskene. Det er ikke opp til myndighetene. Det handler ikke om Moussavi, Khatami eller Ahmadinejad. Folk tar saken i egne hender». Det sier filmregissøren Bahman Ghobadi til bladet Village Voice, han vant pris i Cannes i vår med den halvdokumentariske No one knows about persian cats, som skildrer et voksende musikalsk undergrunnsmiljø i Teheran.
Det som provoserer i kunsten er å gå inn i virkeligheten. Kunstnere går i bresjen for demonstrasjonene. Det internasjonale PEN melder om at flere iranske journalister og forfattere er i livsfare. Noen er arrestert. Disse tar sjanser – og er villige til å betale for det.
I en kronikk i ukens avis fortelles det at Jürgen Habermas ser den europeiske integreringssprossen som «et resultat av læring gjennom katastrofer». Dersom Habermas virkelig mener at katastrofen, lutringen, krenkelsen, sjokket eller prøvelsen gjør en befolkning sterkere, stiller det iranske folket langt frem i køen. På tross av generasjoner med undertrykkelse og overvåkning, er det en ettertenksom, velutdannet, udogmatisk, politisk interessert og intellektuelt oppegående opposisjon som nå krever forandring og et rettferdig valgresultat.
Europa har de siste årene fått mye fra Irans kultur, ikke minst takket være landets filmproduksjon, som både er svært stor og holder et meget høyt nivå. Vi skylder iranerne til gjengjeld å protestere tydelig mot valgets etterspill, og støtte de krefter som kan få ayatollah Ali Khamenei til å innse at nyvalg må til i Iran.