Aktuelt

Skammen til skamme

Det er valg til høsten, og regjeringen har et hysterisk Frp på nakken i alle saker som har med asylsøkere, innvandring og integrering å gjøre. Derfor gratulerer vi så gjerne integreringsminister Dag Terje Andersen for hans vilje til å skjære igjennom og se stort på livssituasjonen til 300 kurdiske asylsøkere som har levd i Norge med «midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening». Disse «MUF-erne» er folk som i ti år har fått opphold, avslag, foreløpige arbeidstillatelser i et salig rot, som kasteballer mellom byråkrater i UDI og UNE og ministere i både blå og røde regjeringer. Andersen ville ha saken ut av verden, og det får han nok nå, på tross av de obligatoriske protester fra Erna Solberg. For dem det gjelder, var onsdag en gledens dag, og i lokalmiljøene blir disse «vel integrerte» og «aktverdige medborgere» omfavnet i glede.

Andersens overraskende svar i Stortingets spørretime kom sikkert beleilig foran SVs landsmøte, som nå slipper demonstranter utenfor Folkets Hus i Bergen. Men det er ikke hovedsaken. Hovedsaken er at vi som samfunn har gjort opp for en uverdig behandling av noen hundre enkeltmennesker. La oss bare håpe at det ikke skjuler seg nye, uklare spilleregler i den nye forskriften som kommer.

En som har grunn til å være ekstra glad, er tidligere UDI-direktør Trygve Nordby. Han er en kontroversiell figur: En egenrådig byråkrat som tok regelverket i egne hender og tabbet seg ut overfor politikerne, vil noen si. En humanistisk byråkrat som brøt en meningsløs og urimelig forskrift fra daværende minister Erna Solberg, og ga kurderne opphold på humanitært grunnlag, vil andre si. Vi sa det siste både i 2005 og 2006, og er glad for den moralske oppreisning Nordby nå har fått med Andersens kuvending.

Sterke menneskelige hensyn kan tas, ifølge Utlendingsloven. Trygve Nordby har insistert på dette også i årene etter han gikk fra UDI: Ingen annen asylsøkergruppe er blitt verre behandlet i Norge. Det betyr også at ingen i fremtiden skal bli behandlet like ille og ha samme behov for oppreisning. Faren for presedens er ikke overhengende. Og om så var? Denne saken har vært en skam, og da må nåde gå for rett.

Stadionkonsert på hvit marmor

Antony er en av tidenes store stemmer, med en intensitet som en Billie Holiday, Nina Simone eller en forkjølet Maria Callas. Det er således helt på sin plass å invitere Antony med The Johnsons til å synge i Den norske Opera i Bjørvika. Men det skal han ikke. Han skal synge PÅ Den norske Opera. Oppå taket.

Det sier jo alt. Norge har jo ikke fått noen ny opera. Vi har fått et operatak. En marmorfasade. Den mørke, akustiske perlen av en sal er det få som har hørt. På hovedscenen er det knapt vist en eneste opera av kunstnerisk betydning. Ennå er det heller ikke ansatt musikalsk leder (sjefdirigent). Det begynner å haste for Tom Remlov med å innfri forventningene om at den praktfulle salen skal fylles av musikkdramatikk for vår tid. Vi som trodde den nye operaledelsen var mer ambisiøs enn den forrige.

AvdH

Mer fra Aktuelt