Det er ikke lett å hisse seg opp over helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen, når han forteller om hvordan den kolikksyke babyen hans ble rolig og sovnet mens han selv snakket med Joralf Gjerstad – Snåsamannen – i telefonen. Etter uker med stadig flere politikere som står frem og bekjenner sin tro på at «det er mer mellom himmel og jord», innser vi at det likevel er nødvendig: Skjerp dere, sier vi. Hold mirakelpraten ved kjøkkenbordet.
La oss aller først sjekke Gjerstad ut av den besynderlige debatten som er oppstått i kjølvannet av Ingar Sletten Kolloens bok Snåsamannen. Kraften som helbreder (2008). For de av oss som har lest boken er det ingen tvil: Joralf Gjerstad er en ærlig mann som fortjener å få være i fred.
«Snåsamannen» brukes like fullt som utskytningsrampe for de mange innleggene for og imot healing, klarsyn og alternativmedisin som strømmer inn til redaksjonene om dagen. Det store engasjementet bekrefter det vi allerede visste: Alternativmarkedet er stort og uoversiktlig. Det er imidlertid ikke riktig at det vokser i nevneverdig grad. Andelen som sier at de tror på eller har fått hjelp av denne typen krefter er konstant. Det er altså ikke en alternativbølge som skyller over oss. Nei. Det dreier seg snarere om en lekkasje mellom det surret vanlige folk alltid har drevet med og den mer rasjonelle offentligheten. Med Kolloens bok ble fenomenet løftet ett hakk opp fra folkedypet og inn i litteraturhusvarmen slik at vi må forholde oss til det.
Men altså: Bjarne Håkon satt der, ungen skreik og etter ti minutter med Snåsamannen i røret var det stille. Hva var det som virket? Kan det være at en stresset og bekymret far ble så lettet over å snakke med noen som sa at kolikk ikke er så farlig, og at det helt sikkert kommer til å gå over av seg selv, at noe av roen smittet over på ungen?
Enda mer ubegripelig enn behovet for å bevise at
Snåsamannen har krefter, er behovet for å bevise at han ikke har det. Den sunne fornuften vil uansett avvise vrøvl, både vitenskapsovertro og annen overtro.
MKS