Den klassiske stjernehimmelen er nesten forsvunnet fra byområdene i Norge, meldte VG over en helside tirsdag. Forsvinningen skal skyldes lysforurensning fra gatelys, opplysning av offentlige bygninger og lyskastere som stråler i alle retninger.
Venstres Trine Skei Grande tar politisk ansvar, og sier til avisen at partiet arbeider for å lage byplaner med moderne belysning som peker nedover. Sammen med andre tiltak skal dette få stjernehimmelen til sakte, men sikkert å vende tilbake, mener Venstre.
Hva så? Når hadde du sist tid til å savne stjernehimmelen?
Kanskje i julen. Romjulens ettertanke og nyårets forsetter er ikke bare tomme ritualer, og i år sitter ettertankene løsere enn på lenge.
Økonomiske rådgivere anbefaler oss å ta utskrift av alle tolv kontoutdragene fra 2008, og studere forbruket for å lese fortellingen om oss selv og våre verdier. Andre minner om at det holder å ta en kikk inn i klesskapet for å erkjenne at nok er nok for en god stund fremover. Materialismen er gått varm. Finansministeren sier hun tror kulturopplevelser blir viktigere for oss i det nye året.
2009 er avgjort året for å løfte blikket.
Blaise Pascal skrev på 1600-tallet om stjernehimmelen som en påminnelse om at livet må inneholde noe mer enn adspredelser og materielle gleder (ellers er det ikke til å holde ut): «Jeg ser ikke annet enn uendeligheter på alle kanter, som lukker meg inne som et atom. Alt jeg vet, er at jeg snart skal dø »
Mens Immanuel Kant på 1700-tallet så et samsvar mellom naturens lover og menneskets storhet: «To ting fyller sinnet med stadig ny og økende beundring og ærefrykt, jo oftere og mer vedvarende ettertanken beskjeftiger seg med dem: Stjernehimmelen over meg, og moralloven i meg.»
Før jul kom erkebiskopen av Canterbury med noen betraktninger som vakte en viss oppsikt i England. Dessverre har vi ikke i Norge en klerk med tilsvarende politisk og moralsk tyngde som britiske Rowan Williams. I et intervju med BBC anla han et moralsk perspektiv på den økonomiske krisen: Krisen er en VEKKER, sa han. Vi har kjøpt oss selv inn i denne krisen, kjøpt ideen om at det er mulig å ha en uendelige økende velstand uten sammenheng med hva vi faktisk skaper.
Han advarer skarpt mot å forsøke å komme gjennom krisen ved å bruke mer penger, slik Gordon Brown (og en ubetenksom Kristin Halvorsen) har gjort: «Dette minner om den narkomane som faller tilbake til dopet.»
Williams mener at mange finansfolk og næringslivsledere har mye å angre på i vår del av verden. Men å angre handler også om å få nye perspektiver, og ta seg tid til det. Sannsynligvis har vi som samfunn behov for å lære noe nytt om tålmodighet. Vi er blitt rike for fort. Men hva gjør et samfunn rikt? Det er å bruke penger for å hjelpe menneskers velferdsbehov, ikke for «å redde økonomien».
Det blir kanskje mindre å rutte med i 2009. Men vi vil gjerne ha tilbake stjernehimmelen. For å kunne si med teologen Henrik Wergeland det samme som han skrev i «Mig selv», diktet til Morgenbladets redaksjon i 1841: «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv!»
AvdH