Aktuelt

Israel vs. tiden

Noen avskyr Israel, noen avskyr Hamas, og noen avskyr begge. Krigen på Gazastripen vekker sterke emosjoner over hele verden, basert på den oppfatning at en eller begge aktører opptrer på en forkastelig måte.

Jakten på et rasjonelt standpunkt, hvor man fordeler skyld og ansvar, samt anskueliggjør en praktisk gjennomførbar løsning, kan synes umulig.

Hamas’ angrep på Israel fortjener fordømmelse, og de må bære noe av ansvaret for motangrepet. Men å kreve en høy moralkodeks fra folk som lever innesperret med begrensede utsikter til noen gang å kunne leve et normalt liv, er virkelighetsfjernt.

Israel har ikke bare rett til å forsvare seg, men en plikt overfor egen befolkning til å gjøre det de kan for å stanse de stadige rakettangrepene. Problemet er bare at de selv har mye av ansvaret for den håpløse situasjonen palestinerne befinner seg i. Israelske myndigheter har gang på gang bevist at de ikke er i stand til å vurdere og reagere på trusselbildet på en konstruktiv måte. De velger strategier som fyrer opp under bålet.

Det er fristende å konkludere slik Thomas Hylland Eriksen gjorde i en kronikk i Aftenposten onsdag, med at partene bør fratas myndighet og settes under internasjonal administrasjon. Hadde dette vært realistisk, ville vi applaudert en slik løsning. Men USA ville aldri akseptert det. Amerikanerne vet utmerket godt fra tidligere erfaringer med FN, at verdenssamfunnet først og fremst ønsker å rydde opp i den uretten som er begått mot palestinerne.

I tillegg til USAs rolle, er tiden den enkeltfaktoren som vil ha størst betydning for hvordan Midtøsten-konflikten utvikler seg. Israelske sikkerhetseksperter vet at landets fiender skaffer seg flere og stadig mer avanserte våpen. I løpet av 2008 ble det også kjent at nesten alle nabolandene arbeider for å skaffe seg atomteknologi, som ikke nødvendigvis kommer til å bli brukt til fredelige energiformål.

På ett eller annet tidspunkt vil styrkeforholdet i regionen endre seg, og den nøkterne observatør kan da konkludere med at Israels sjanse til å vinne en flerfrontskrig er betydelig redusert. Kanskje vil vi også se regimeskifter i ett eller flere av nabolandene, hvor krefter som er mer villige til å gå til krig vinner frem.

Med slike utsikter vil israelerne føle et tiltagende press for å finne en fredsløsning med palestinerne. Det gjenstår selvfølgelig å se hvordan landets ledere vil reagere i forhold til denne utviklingen. Den innenrikspolitiske forskyvningen, i skrivende stund mot høyre, er ikke lovende. Men man kan forvente at også USA etter hvert erkjenner at det er nødvendig å finne en fredsløsning i tide, og derfor legger økt press på gjenstridige israelske politikere.

Sist, men ikke minst, seiler det nå opp nye stormakter i verden som vil ha et ord med i laget i Midtøsten, mens USAs relative posisjon svekkes. Det gjelder både politisk, økonomisk og militært. Dermed haster det også for USA dersom de vil sette sitt preg på en løsning, før det er for sent.

SIJ

Mer fra Aktuelt