Demonstrasjonene mot Israel sist uke er historisk. 105 av de 160 innbrakte ungdommene har innvandrerbakgrunn. En ny gruppe nordmenn har vist seg frem. Det snakkes om de største gatekampene i Norge på 20 år. Den viktigste historiske parallellen går likevel til 1981 og okkupasjonen av Skippergata. Som nå, dukket en ny gruppe mennesker opp av intet, til det etablerte samfunnets forbløffelse. Hatet og raseriet overrasket. Fenomenet ble tolket på alle mulige måter, puttet i kjente båser, men ingen av dem var dekkende. Politikerne grep tak i det kjente. Avskummet måtte ryddes vekk! Barnevernet måtte inn! Eller: la ungdommen vise engasjement! Dagene i Skippergata ble formende for en gruppe mennesker, som formet Blitz og preget Norge de neste tiårene. Det vi nå opplever kan forme en ny generasjon på samme måte. 16-17-åringer som denne uka ble satt på glattcelle, vil ta dette pregningsøyeblikket med til nye opprør.
Forklaringene og analysene spriker, men én ting er grunnleggende: Kraften i unge innvandrermiljøer i Vest-Europa kan ikke undervurderes. Francis Fukuyama skriver om dagens terrortrussel at «de farligste menneskene er ikke fromme muslimer i Midtøsten, men fremmedgjorte og rotløse unge mennesker i Hamburg, London og Amsterdam, som i likhet med fascistene og marxistene før dem ser ideologi (i dette tilfellet jihadisme) som svar på deres personlige søken etter identitet.» Disse ungdommene bærer på en eksistensiell smerte, bygget på et brutalt faktum: de er vokst opp i samfunn som ikke ønsker dem der. De er smarte nok til å se forbi fasaden av offentlig vennlighet, og ser mennesker rundt seg som ønsker dem vekk. Uansett hva de gjør med livene sine, vil jobbsjansene svekkes av fremmedheten i navnene. Slik får tittelen på fjernsynsfilmen fra okkupasjonen av Skippergata, «Du har ikke en sjanse, tan», en ny mening i en ny virkelighet.
Før eller senere vil norsk innvandrerungdom måtte kreve sin rett, slik amerikanske svarte gjorde det i borgerrettsoppgjøret, slik opprørene i franske forsteder nå har fått president Sarkozy på nye tankebaner. Samfunn forandres ikke ved vennlige gester, men av at noen krever det, med eller uten molotovcocktails. For Norges del kan konfliktene dempes ved en nasjonal forståelse for at landet er blitt flerkulturelt. I praksis bør dette bety 1) sidestilling av religioner, 2) positiv diskriminering i høyere utdannelse, 3) en språkpolitikk for internasjonalisering, 4) et politisk system der innvandrerstemmer i Oslo øst teller like mye som stemmer i Finnmark, og 5) et politi- og rettsvesen som avspeiler virkeligheten på gaten.
SIMS
Håp for Ultimafestivalen
Ultima, festivalen for samtidsmusikk, har fått ny leder, den unge komponisten Lars Petter Hagen. Dette symboliserer et tiltrengt generasjonsskifte i denne viktige festivalen, som ikke har greid å utnytte sitt potensial de siste årene. Det skyldes den tidligere ledelsens ignorante forhold til et stort, nysgjerrig og uvitende publikum. Her kan Ultima ta lærdom av bergensfestivalen Borealis, som har greid å fange opp helt nye publikumsgrupper ved å koble samtidsmusikken opp mot andre sjangre. Ultima må knuse selvbildet som misforstått representant for den modernistiske avantgarden, og ganske enkelt presentere verdens beste nye musikk, fremført med godt humør, av et bredt spekter norske utøvere.
AvdH