Annonse
04:00 - 18. januar 2008

Høyres skoletriumf

Annonse

Hvor er det blitt av den pedagogiske og skolepolitiske opposisjonen? Dette spørsmålet trenger seg på etter at den dominerende innenrikspolitiske debatten i det nye året har handlet om fremtidens skole.

Etter at PISA-målingene har sendt Norge – ikke til bunns – men litt under OECD-gjennomsnittet, det vil si på nivå med land som Tyrkia (hjemlandet til nobelprisvinner Orhan Pamuk) og Portugal (hjemlandet til nobelprisvinner José Saramago), har panikken tatt norske skolepolitikere. Igjen.

Ja, selvsagt er det grunn til å ta PISA-målingene på alvor, som statsminister Jens Stoltenberg understreket i sin nyttårstale – og senere i en lang rekke intervjuer. Og selvsagt er skolens primæroppgave å gjøre elevene flinke til å lese, skrive og beherske matematikk. Ingen bestrider dette. Poenget her er at nå sier alle det samme.

Det nye skolepolitiske mantraet er blitt et unisont rop etter mer disiplin, økt autoritet til læreren og innskrenking av elevenes ansvar for egen læring. Debatten er blitt en skinndebatt der politikerne kappes om å overgå hverandre i å si det samme høyt og tydelig nok i frykt for å bli assosiert med dem som ønsker en «kose- og dulleskole». Når selv Arbeiderparti- og SV-politikere lyder som et ekko av tidligere utdanningsminister Kristin Clemet, kan man trygt konstatere at høyresidens politiske tankegods har tatt hegemoniet i skoledebatten.

Dette må være et tankekors for alle politiske partier til venstre for Høyre. Noe annet – og viktigere – er at det ensidige kravet om teori og formalpraksis fortrenger andre vesentlige sider ved skolen.

En gang for ikke så lenge siden kunne man høre politikere snakke om skolen som et sted der elevene skulle lære å bli «gagnlege og sjølvstendige mennesker i heim og samfunn». Hvor er de stemmene nå?

Hvor er de som mener elevene trenger mer fysisk fostring? Hvor er de som sier at det ikke er sant at gode fagkunnskaper er tilstrekkelig for å være en god lærer? Hvor er de som snakker om skolen som et sted for sosial utjevning og bekjempelse av fattigdom? Hvor er stemmene som ønsker mer estetiske og filosofiske fag? Og hvor er de som løfter frem resultatene fra de internasjonale målingene som taler til norsk skoles fordel; nemlig at elevene trives og at de har høy sosial kompetanse.

Når alle er enige og går i takt, er sjansen stor for å ta feil og overse vesentlige sider ved saken. Poenget er derfor ikke at de alternative stemmene skal få holde på alene, men at langt flere enn de som representerer dagens pedagogiske mote melder seg på debatten. Stemmene finnes, men de er lite synlige på den nasjonale arenaen.

Jens Stoltenbergs skolepolitiske nyttårsstunt avslørte mest av alt en statsminister som posisjonerte seg i forkant av stortingsvalget neste høst. Slikt kan man ikke kritisere en politiker for. Det er også lov for en statsminister å være i tenkeboksen. Men når året er omme håper vi Stoltenberg har funnet et språk som på troverdig vis tegner et bilde av en skole som sikrer et høyt kompetansenivå i folket, ser hele mennesket og legger et grunnlag for livslang læring.

JE

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Tenk om Arbeiderpartiet i disse dager ikke hadde debattert trakassering, men hvorvidt partiet skulle fortsette i regjering med Høyre som juniorpartner, etter å ha lovet det motsatte…»
«Vi kan få kreft av kjøtt, det bekreftet Verdens Helseorganisasjon denne uken. Samtidig skaper filmen «Cowspiracy» blest om metangass fra husdyrhold (altså promp), som bidrar 22…»