Vi husker at USA var raskt ute med å utløse Natos paragraf 5, dagen etter 11. september 2001. Verdenssamfunnet viste sin solidaritet med amerikanerne da Al-Qaida drepte tre tusen sivile i spektakulær terror. Vi sto en for alle, alle for en, gjensidig støttende. Men USA greide ikke å knuse Taliban høsten 2001, og islamistene, som vi kaller dem, har bygd seg opp igjen. Norge deltar i Natos krig mot Taliban. Det er en krig mange tror Nato aldri vil vinne.
Men mange i Vesten var mer enn villig til å gå til krig mot et muslimsk regime som støtter terrorister og undertrykker kvinner og barn. Færre har vært villig til å gripe resolutt inn i tragedien i Kongo. Det var derfor befriende å møte en moralsk uthvilt og offensiv politiker som Åslaug Haga denne uken. Hun sier rett ut det mange tenker: At det er galt å avvise å sende norske FN-styrker til Kongo. At vi står overfor verdens verste krig, med overgrep mot sivilbefolkningen vi knapt har sett maken til. At FN er i en fortvilet situasjon. At dette er en syretest på om verdenssamfunnet vil gi FN legitimitet i fremtiden.
Haga hevder Norge har kapasitet. Først feltsykehus og eventuelt stabsoffiserer, senere hæren. Hun åpnet sågar for å balansere ut innsatsen i Afghanistan mot viktigere oppdrag i Kongo, og avsluttet med å hevde at dette handler om politisk vilje.
Dagen etter kom også Espen Barth Eide, statssekretær i Forsvarsdepartementet, på besøk i NRKs Politisk kvarter. Han sa at flere mennesker har dødd i Kongo alene, enn i samtlige konflikter i Midtøsten til sammen etter 1945. Han sa videre:
«Det er ingen tvil om at vi i Vesten bærer på en kollektiv unnlatelsessynd når det gjelder Afrika, som vi har overlatt til land fra den tredje verden å forsøke å ordne opp i, mens vi har fokusert på andre deler av verden.»
Her står saken. Og her står vi. Ingen argumenterer like intenst for å lindre og hindre overgrep mot voldtatte kvinner og barn i Kongo, som for å frigjøre undertrykte kvinner og barn i Afghanistan.
Dette handler om bildene vi skaper. Bildet av den kvinneundertrykkende islamisten i Afghanistan er malt med bred pensel i Norge, også i en bestselgerroman fra 2002 om en viss bokhandler. Fiendebildene er mer flytende i Kongo. «Da mister journalistikken sine narrative støttehjul, det finnes ingen enkel historie å fortelle,» skrev Dagbladets mediekommentator og teaterkritiker Andreas Wiese. For hvilke bilder og historier skal motivere norske soldater til å skyte på kristne barnesoldater i Kongo?
Verdenssamfunnet (les det kristne Vesten) nøler med å blande seg inn i vår tids blodigste og mest bestialske konflikt. Norge har på tross av Haga ingen planer om å bidra til en større FN-styrke. EU har så langt avvist å sette inn sine hurtiginnsatsstyrker. FN har bedt EU om dette. Frankrike vil kanskje ta et initiativ. Erna Solberg harselerer med Haga: «Det tenkes så mange velmente tanker i Norge.» Solberg etterlyser bakkekontakt. Vi har for små styrker, sier hun, vi har ikke riktig type styrker. Og i Hæren tviler de på at de greier å skrape sammen særlig mange til Afrika.
Og mens Vesten faller dypere ned i eget mørke, er Erik Solheim på vei inn i Kongo.
AvdH