I forrige uke sto en lesbisk kvinne frem på NRK Dagsrevyen og fortalte om en episode på et legekontor tidligere samme dag: Hennes nye fastlege reserverte seg mot å ta henne som pasient fordi hun ville trenge assistert befruktning innen kort tid.
Pasienten – journalist og leder av programmet Pokerfjes på TV 2, Cathrine Riise Lilleaas – fremsto ikke som et offer. Hun virket tvert imot offensiv, avslappet og artikulert da hun ble intervjuet i noe som lignet en «hjemme hos-reportasje» i statskanalen. Den aktuelle legen, også en kvinne, hadde ingen kommentar til journalistene – verken denne tirsdagen eller senere i uken etter som saken rullet videre, fra VGs førsteside onsdag til Dagbladets og Dagavisens lederspalter.
Mediereaksjonen går på autopilot: Man finner det problematisk at den nylig vedtatte ekteskapsloven innholder en klausul om fritaksrett i enkeltsaker, mot bestemte inngrep. Dagbladet mener reservasjonretten i praksis betyr at staten fortsatt diskriminerer homofile, stikk i strid med hensikten i den nye ekteskapsloven. «Slik kan vi ikke ha det,» utbasunerer avisen.
Men premissene for konklusjonen er gale. Samvittighetsfriheten kan ikke sidestilles med andre friheter. Den enkeltes kontakt med egne og respekt for andres moralske grenser er en grunnleggende verdi og en forutsetning for all liberalitet: selve garantien for en hel rekke andre friheter. Slik kan vi ikke ha det?
Forholdet mellom legalitet og moralitet er mer komplisert enn hva den unisone mediereaksjonen forutsetter. Den journalistiske ryggmargsfortolkningen av episoden på legekontoret er at Riise Lilleaas ble «avvist fordi hun var lesbisk». Er det ikke like rimelig å si at hun ble sendt videre fordi hun ville ha råd og veiledning med tanke på assistert befruktning? En praksis som den aktuelle legen bør ha full rett til å reservere seg mot.
Ekteskapslov eller ikke ekteskapslov: Assistert befruktning er fortsatt en potent politisk sak, med vidtrekkende konsekvenser for synet på foreldreskap og barns oppvekstvilkår. Og ikke, som det blir påstått, et selvsagt «offentlig helsetilbud» som «må være likt for alle». Hvis legen er til for pasientens skyld, er forskjellsbehandling relativt sett viktigere enn likebehandling. En forutsetning for at fastlegeordningen skal ha noe for seg, må vel være at legen og pasienten kommuniserer nogenlunde på det mest grunnleggende. Hvordan gi reelle og gode råd på veien mot et mål man er prinsipielt uenig i?
Å kreve at helsepersonell legger vekk sin personlige integritet i spørsmål om å gi og ta og kanskje miste liv, viser en mangelfull forståelse for alvoret i det menneskelige dramaet som utspilles på begge sider av bordet. Cathrine Riise Lilleaas har ifølge avisene allerede blitt kontaktet av flere leger som er villige til å hjelpe henne. Det er bra. Det som er trist med denne saken, er at samvittighetsfriheten som grunnleggende liberal verdi ofres så lett, av så mange, for å score et billig, populistisk poeng i sommerferien.
MKS