De siste ukene har Aftenposten publisert flere artikler om tvilsom etisk praksis i forskningsprosjekter om narkomane. I ett av prosjektene døde fem av 75 informanter underveis, et tall som selv når man tar den ekstraordinære dødeligheten blant gatenarkomane i betraktning er mer enn urovekkende høyt.
Studien har fått kritikk fra involverte forskere, internasjonale kolleger og eksterne etikkeksperter. Ja, selv fabrikanten av legemiddelet som skulle studeres en sjelden avsender av moralske betenkeligheter var bekymret for prosjektets fremgangsmåte. Likevel er det blitt godkjent i den regionale forskningskomiteen for medisinsk etikk, et organ som tydeligvis har så mye å gjøre at medlemmene verken husker eller kan begrunne avgjørelsene sine. Nå skal komiteen gjennomgå alle forskningsprosjekter om heroinavhengige de siste åtte årene det ligner mye på en innrømmelse av lemfeldig saksbehandling.
Ledelsen av forskningsprosjektene har gitt svar som forklarer og nyanserer en del, men som etterlater en ubehagelig følelse. Reaksjonene er påfallende fri for ettertanke eller potensiell selvransakelse. Isteden følger de en formalistisk argumentasjon «prosjektene var etisk forsvarlige fordi de var godkjent av en etisk komité» som ikke ville passert i den tynneste ex.phil-besvarelse. Nettopp fordi vi snakker om en så svak og marginalisert gruppe, burde man sette ekstra strenge krav til det etiske regelverket ikke nedjustere dem.
Saken er talende fordi den er et symptom på dypere strukturer i norsk narkotikapolitikk. Den illustrerer den hjerteskjærende asymmetrien i forholdet mellom behandlingsapparat og brukere. Og den sier indirekte noe om den seiglivede motviljen mot å hjelpe rusmisbrukere på deres egne premisser. Derfor har vi et system som i møtet med mennesker som vipper mellom liv og død og dette er ikke noen talemåte ikke kan tillate seg å gi dem hjelp. Å forske på dem, derimot.
Problemet bunner i at det bare finnes to alternativer for å håndtere narkomane i det norske systemet: straff eller behandling, begge deler med nulltoleranse for narkotika som mål. Legemidler som metadon og Subutex forkludrer denne strenge todelingen. Derfor tok det så fortvilet lang tid å etablere et tilbud om legemiddelassistert rehabilitering i Norge, og derfor er motstanden mot å utvide ordningen ennå stor.
Det vi trenger er tiltak som åpner en tredje vei mellom disse to absoluttene som Venstres forslag om at fastleger skal kunne skrive ut Subutex (for øvrig en naturlig konsekvens av at rusmisbrukere i 2004 fikk fulle pasientrettigheter). Betingelsesløs skadereduksjon av denne typen er viktig av flere grunner, men kanskje mest fordi den anerkjenner alle de problematiske, men høyst menneskelige mellomposisjonene alle de som i en kortere eller lengre periode ikke klarer å leve uten noen rus; alle de som ikke makter eller ønsker behandling akkurat nå, men som likevel må få hjelp til å overleve. Hvis noen tror slike tiltak vil lette behovet for langvarige behandlingsplasser, hardnakket psykososialt arbeid og medikamentfrie alternativer, har de forstått lite av hvilken sammensatt og dyptloddende problemstilling rusmisbruk er.
BRG