Aktuelt

Det godes problem

Politiske journalister har den siste uken forsøkt å løse det godes problem: Hvorfor gir ikke det norske folk større støtte til en regjering som vitterlig gjennomfører såpass mye god og rettferdig politikk?

På til sammen fem meningsmålinger denne måneden har Fremskrittspartiet en oppslutning på rundt 30 prosent, og er Norges største parti. Frp har styrket apparatet rundt partiet, og velgernes lojalitet er sterkt økende. Arbeiderpartiet var nede i 24 prosent på siste måling. Mønsteret er ikke ukjent ett år før et valg. Regjeringen sliter med å få frem det de faktisk har gjennomført. Dels måles den mot for skyhøye forventninger – og dels har rot og småsaker overskygget politikkens innhold.

Det er vanskelig å være god, og det er umulig å leve opp til forventninger om å skape det fullkomne samfunn. Disse forventningene har den rødgrønne regjeringen skapt selv. Sånn går det når du kaller en regjeringserklæring opp etter et paradisisk sted: Soria Moria slott. Isteden har problemene stått i kø denne våren: Den pinlige prosessen rundt barneombudet, bråket i Forsvaret, heksejakten på Haga og hennes påfølgende fall. Opposisjonen har fått for vane å trekke regjeringen inn for Stortingets kontrollkomité i tide og utide. Og på toppen kommer bensinprisen og renteøkninger.

Kan hende våkner vi likevel opp om to-tre år og tenker: Hadde vi det noen gang bedre i Norge enn under den siste Stoltenberg-regjeringen? Arbeidsledigheten var liten, nasjonaløkonomien trygg, prisene på mat og klær var lave, vi hadde kontroll på rasismen og islamofobien. Vi brukte mer på helse per innbygger enn noe annet land – og vi fikk et femsifret antall nye årsverk i eldreomsorgen. Det kom til viktige forlik om klima og stat/kirke. Kommunenes økonomi ble styrket, vi fikk mange nye barnehager og norsk kulturliv ble tilført enorme beløp.

Ingen bør ta dette som en selvfølge. Vi begynner heller å bli redd for å miste det.

For nå skjer det endringer i landskapet: KrF er i ferd med å bli det mange advarte mot under Dagfinn Høybråten; et høyreparti etter modell fra europeiske kristeligdemokrater. Frp, Høyre og KrF kommer til å samle seg om et borgerlig regjeringsalternativ i løpet av året. Selv om KrF svikter sentrum, setter vi vår lit til at Venstre ikke vil støtte en Frp-dominert regjering. Jens Stoltenberg vil få det han har bedt om: et tydelig verdivalg høsten 2009. Det er altså på tide å sammenligne dagens regjering, ikke med paradiser og gylne slott, men med det politiske alternativet vi står overfor.

Aftenposten lot velgerne sette karakterer på statsrådene denne uken; med Jonas Gahr Støre på topp og Sylvia Brustad på bunn. Trond Giske er den eneste som gjør fremgang, alle de andre går tilbake. (Giske bør snart gis større innflytelse i regjeringen, men det er en annen skål.) Velgerne gir likevel Stoltenbergs statsråder langt høyere gjennomsnittskarakter enn mannskapet til Bondevik 2 ett år før siste valg. Men så vet vi også hvordan det gikk.

Rikdommens skygge er egoisme og kjedsomhet. Det gode kjennetegnes av at det må inviteres inn. Mens mørke krefter tar seg til rette. Det hviler et ansvar på oss som velgere å identifisere det gode i politikken, og la det vokse og bre seg ut over landet.

AvdH

Mer fra Aktuelt