Aktuelt

Utøvernes frihet

Stadig flere tar til orde for boikott av de olympiske sommerleker i Kina i august. Paralleller trekkes til Moskva i 1980 da 62 land inkludert Norge ikke deltok, og til Berlin under naziregimet i 1936 da boikottdebatten også raste. Mange mener at dagens situasjon i Kina er så alvorlig at OL-deltagelse i praksis representerer en uetisk støtteerklæring til de undertrykkende myndighetene i Beijing.

Boikott er som kjent et problematisk virkemiddel, fordi man sjelden vet på forhånd om effekten vil bli den man ønsker. Kina er intet unntak. På den ene siden er det verdt å premiere et land som gradvis åpner seg for verden, og som til forskjell fra Russland tar ørsmå skritt i retning et mer humant samfunn. På den andre siden er det grunn til å tro at kinesiske myndigheter søker å fremstå som mer humane enn de er, i forkant av et arrangement hvor de ønsker å sole seg i verdens øyne. Som flere Kina-eksperter sier, er det trolig først etter OL vi vet om landet virkelig beveger seg i en retning der menneskerettighetene styrkes. De siste ukenes begivenheter i Tibet tyder på at vi ikke skal gjøre oss noen illusjoner.

Men en boikott av Kina treffer ikke bare regimet. Også det kinesiske folket vil føle seg rammet, og svært mange vil se det hele som en gedigen fornærmelse. Hvilket i sin tur kan fyre opp under økt nasjonalisme, og økt oppslutning rundt forestillingen om at Kina skal følge en «egen» utviklingsvei. Det vil i hvert fall ikke tjene opposisjonen og de som arbeider for bedrede menneskerettigheter.

Samtidig er det grenser for hvor langt man kan tøye etikken av pragmatiske hensyn. Dersom all dissens skulle underordnes kalde konsekvensanalyser, ville verden neppe gått fremover. Det er fullt mulig å levere et konsistent og respektinngytende argument for at OL-boikott er det riktige å gjøre.

Ettersom det finnes gode begrunnelser både for og mot OL-boikott, nøler flere land med å gå til et så drastisk skritt. Denne tilbakeholdenheten er forståelig. Samtidig er den eksplisitte tvilen som nå uttrykkes av flere europeiske land gjennom verdens medier betimelig, fordi den daglig minner det kinesiske regimet om hvor mye som står på spill.

En annen faktor som burde mane vestlige land til forsiktighet er at den USA-ledede okkupasjonen av Irak har tappet demokratiets frontkjempere for moralsk tyngde. Det er ikke bare muslimer som mener at vi er dobbeltmoralske, og at det ligger skjulte agendaer bak det som oppfattes som innblanding i andre lands forhold.

En god løsning er at utøverne etter hvert selv tar stilling til om de har samvittighet til å delta eller ikke. En slik løsning ville også harmonere med budskapet fra vestlige regimer, som for eksempel da Muhammed-tegningene skapte furore blant mange muslimer. For i et fritt samfunn står individene fritt til å uttrykke det de mener – uavhengig av hva statens offisielle posisjon måtte være. Er det ikke nettopp denne verdien vi prøver å promotere overfor Kina?

SIJ

Mer fra Aktuelt