Annonse
04:00 - 09. februar 2007

Tenke stort

Annonse

I en uforglemmelig passasje i romanen Forføreren skrev Jan Kjærstad at hvert norske hjem burde ha stående en byste av havrettsminister Jens Evensen. Dette til minne om mannen som utvidet den norske kontinentalsokkelen akkurat tidsnok til at en ufattelig oljeformue ble vår og ingen andres. Jens Evensen sikret oss eiendomsretten til havbunnen. Norge ble plutselig veldig stort, og kunne gjøre krav på en sokkel som tilsvarer mer enn fire ganger det norske fastlandet. “ ‘Nasjonaliseringen’ av havet og havbunnen er den mest radikale omfordelingen av geografiske områder og økonomiske goder siden kolonitiden,” skrev Kjærstads forteller.

Statens pensjonsfond kunne gjerne hett Evensen-fondet. De siste tredve års rikdom i Norge skyldes en blanding av Evensens evne til å tenke stort – og ren og skjær flaks. Det er ufint å si det, men tro om det ikke i dag også finnes en arbeiderpartiminister som drømmer om å få støpt en byste av seg selv. Om ikke i hvert hjem, så i hvert fall sentralt plassert, for eksempel på Tullinløkka i Oslo. For denne uken kom Trond Giske med enda et medieutspill: “Jeg synes det er en spennende tanke å bruke noe av oljeformuen vår på kunst, og ikke bare på aksjer og obligasjoner,” sa Giske til Verdens Gang.

Ja, dette er en spennende tanke! Tenk å kunne gjøre Norge til en kunstmagnat og det nye Nasjonalmuseet på Tullinløkka til en turistmagnet! Dette smaker av fugl! Det er noe ganske annet enn den fantasiløsheten som hittil har preget oljefondet. Hittil har vi gjort det trygge og trauste: Vi har fryktet inflasjon og renteheving, vi satt pengene i banken, eller andre risikofrie plasseringer, og i samme slengen unnlatt å bygge landet.

Tanken er så god at det spørs om Giske har tenkt den selv. Ideen kan han ha fått fra skribenten Herman Willis (gå ikke glipp av hans artikkel om Norman Mailer i ukens avis!). I en stor reportasje i magasinet Memo (rip) skrev Willis sist sommer om det store museet Eremitasjen i St. Petersburg. Kunstsamlingen – som er en av verdens største – ble for en stor del kjøpt opp av Katarina den store. Hun forvaltet en (tvilsomt ervervet) formue hvis størrelse i dag bare kan sammenlignes med det norske oljefondet. Dermed hadde Willis etablert parallellen! For det er liten grunn til å tvile på at Giske har lest artikkelen. Hele forsiden den uken var prydet av ansiktet til – Trond Giske.

Uansett, ideen er god, vi vil gjerne støtte den, selv om den i Giskes tapning smaker litt av jappetid og nymaterialisme. Det er alltid latterlig å kjøpe kunst med verdistigning som mål i seg selv, og det tror vi heller ikke Giske mener. Norge har i dag så mye kapital at en mangedobling av Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjetter er helt innen rekkevidde: til glede for byens befolkning og tilreisende.

Vi i Morgenbladet skal ikke være dem som rynker på nesen og minner om at inflasjon og prisstigning kan bli resultatet dersom en stat plutselig pøser mange penger inn i kunstmarkedet. På side 10 og 11 i ukens avis legger vi i tillegg frem åtte andre forslag til bruk av oljefondet for å bevege verden i riktig retning.

AvdH

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder