Annonse
04:00 - 23. november 2007

Kan vi stole på en politiker som ikke er musikalsk?

Annonse

Statsminister Jens Stoltenberg gjorde denne uken noe så sjeldent som å holde en tale om kunstens innhold og mening. Statsministeren ledsaget for anledningen sin hustru Ingrid Schulerud i utdelingen av Norsk Forms priser, og han delte ut den gjeveste prisen til arkitektene Jensen og Skodvin. Så talte statsministeren. Jens Stoltenberg refererte sin vane tro til den svenske sosialdemokraten Tage Erlander. Vi fikk en klar forståelse av at politikere ikke er spillemenn. Det er ikke de som skal spille opp til dans. Ikke by opp engang. Politikerne skal tilrettelegge og bygge selve dansegulvet, det fundamentet der hele folket skal svinge seg.

Stoltenberg sa at denne regjeringen mener arkitektur og design er viktig. Men selv ville han ikke mene noe om hva som er god arkitektur og design. Slett ikke, sa Stoltenberg, og la til at akkurat dét skulle forsamlingen være glad for. Vi skulle prise oss lykkelige over at vi ikke har politikere som går inn og har detaljerte oppfatninger av hva som er god og dårlig kunst, den type politikere fører til ensretting og det som verre er.

Det spørs om ikke Stoltenberg likevel går i baret her. Det er lettere enn lettvint å avvise at det finnes enkle forbindelser mellom kunst og politikk, mellom estetikk og etikk. Skrekkeksemplene står i kø: Hitler og Goebbels elsket Schubert og Beethoven, og Stalin ville vel helst ha skrevet Sjostakovitsjs symfonier på egen hånd. At en politiker er musikalsk, er i hvert fall ingen grunn til å stole på vedkommende.

Likevel denne påstanden: Det finnes en forbindelse mellom kultur og politikk, mellom det skjønne og det gode, mellom det indre/åndelige og det praktiske/politiske liv. Hvor den forbindelsen er, vet vi ikke sikkert. Men å søke den, er et fruktbart arbeid som kan komme til å bære frukter vi ikke har for mange av i Norge.

I disse dager utkommer to bøker om Minerva-kretsen, som lot seg inspirere av T.S. Eliots begrep om det «prepolitiske», et område for religiøs og filosofisk tenkning som ligger forut for politikken og er «den jordbunn hvor all sunn politisk tenkning må ha sine røtter, og hvor den må finne næring. Det er etikkens område, og – til syvende og sist – teologiens område.»

Vi vil gjerne legge til: estetikkens område. Den borger og den politiker som overvinner den norske berøringsangsten overfor den rike, europeiske kulturtradisjonen, den klassiske musikken og billedkunsten, har mange lykkelige øyeblikk i vente.

Men – dette handler i høy grad om vår egen tid: Paradoksalt nok avsluttet Stoltenberg talen på Norsk Form med å hylle skjønnheten som et gyldig kriterium for arkitektur og design. (De to andre var lønnsomhet og funksjonalitet…) Problemet er bare at Norge ikke lenger har noen statlig arkitekturpolitikk. Stoltenberg har fraskrevet seg ansvaret for at boliger i Norge blir stygge og ulevelige. Vi vil gjerne ha politikere som våger å styre og planlegge. Men norske politikere kan ikke lenger legge estetiske føringer for utbyggerne, etter den nye Plan- og bygningsloven. Dette er et grelt eksempel på hvordan politikerne vraker skjønnheten som Stoltenberg talte om. Her bygger Jens dansegulv for kapitalismen, og ikke for kunsten.

AvdH

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder