Annonse
04:00 - 17. august 2007

Førde og VG

Annonse

Det må være trist å være Olav Versto om dagen. Ja, det er nesten så man tar seg i å synes synd på mannen når man ser hvordan det er gått. Men bare nesten.

På 1980-tallet var Versto journalist i NRK Dagsnytt, med gode kilder i – og tette bånd til – landets politiske miljø. Da Aps parlamentariske leder Einar Førde på denne tiden avsluttet et forhold til partifellen Gunn Vigdis Olsen-Hagen, sto Versto oppe i saken som mer enn en tilskuer. Han var én av dem som, anstendig nok, snakket med og trøstet Olsen-Hagen etter bruddet. Og lot det bli med det. I dag er Versto politisk redaktør i VG, samme avis som denne uken presenterte Førdes utenomekteskapelige forhold – omtalt i Frank Rossaviks nye biografi – som en nyhet på forsiden: «Kona visste om forholdet: Gunn Vigdis var FØRDES ELSKERINNE.» Inni avisen fulgte fire sider, som alle handlet om det avisen kaller «Førdes damehistorier».

Dagen etter fulgte Dagbladet etter på den stien Versto og VG hadde tråkket opp. Avisen hadde fått noen motvillige kommentarer fra Førdes tidligere kone Brit Fougner og presenterte dem som et dybdeintervju: «– Einars utroskap var krevende», sto det på forsiden, som om det skulle være en slags nyhet.

Det er et innlysende prinsipp at medier skal bedrive maktkritikk. Vet man om kjærlighetsforhold som påvirker sentrale personers maktutøvelse, har det offentlig interesse. I denne saken kan man diskutere hvilke konsekvenser relasjonen egentlig hadde. Dagsavisens kommentator Arne Strand, som selv jobbet sammen med Førde i flere perioder, konkluderer med at forholdet til Olsen-Hagen ikke hadde politisk betydning overhodet. Frank Rossavik vurderer saken annerledes, og har derfor tatt en legitim beslutning om å inkludere et kort parti i en fyldig og nyansert biografi.

Poenget er at tabloidavisenes dekning av historien i dag, 20 år etter, uansett ikke har noe med maktkritikk å gjøre. Den oppfyller ikke noe samfunnsoppdrag, lærer oss ikke noe nytt eller vesentlig om politiske prosesser. Isteden handler oppslagene om medielogikkens hellige gral: jakten på størst mulig nærhet, konkurransen om å være tettest på. Og om skolegårdens perfide glede over å viderefortelle hemmeligheter. Men at en historie vekker allmenn nysgjerrighet, er ikke det samme som at den har allmenn interesse.

Når norske journalister og redaktører skal diskutere sin egen jobb, savner debatten ofte vesentlige begreper som omfang og nyanser. Vanskelige redaksjonelle beslutninger reduseres til et forenklet dilemma: Skal man skrive om en sak eller skal man ikke? Men alle som jobber i en medieinstitusjon vet at de interessante – og ubehagelige – spørsmålene ligger helt andre steder: Hvordan skal man skrive? Hvor mye skal man skrive? Og ikke minst: Hvordan skal det som skrives presenteres?

Fire sider – det står faktisk ikke mer – i en 370 sider lang biografi er én ting. Fire avissider, pluss forside, med nærgående portrettfotografier og fem centimeter høye titler er noe annet. «Vi hadde nok skrevet om kjærlighetsforholdet i dag,» konstaterer redaktør Versto selv, i en kommentar som må sette en eller annen rekord i øvelsen «toing av hender». Man kan bare grøsse ved tanken på hvordan det oppslaget hadde sett ut.

BRG

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder