I forrige uke ble det kjent at Olaf Thommessen tar «en pause» fra nestledervervet i Venstre. Mye tyder på at «pausen» blir livsvarig. Med Thommessen ute av arverekken, kan partileder Lars Sponheim trekke seg langsomt tilbake. Denne uken bekjentgjorde han at han tenker å gå av som leder etter neste stortingsperiode. Sponheim står igjen som en ubestridt leder og eneveldig strateg i eget parti. Det er bare å gratulere.
Den mye omtalte konflikten mellom Thommessen og Sponheim har ikke så mye vært en personstrid som en personlighetsstrid. Forskjellen mellom de to viser seg ikke i politiske målsettinger, men i personlighetstype. Det er ingenting som tyder på at Sponheim noen gang har betraktet Thommessen som en verdig motstander. Og la oss bare si det: Hadde han egentlig noen sjanse? Mammadalten fra Oslo 3 mot den store, tunge hardangerbonden?
Sponheim har etter alt å dømme tatt full kontroll i Venstre. På samme måte som partiet Venstre er blitt kalt «partiet for dem som ikke er interessert i politikk», er den viktigste innvendingen mot Thommessen som rikspolitiker at han ikke har vist tegn på at han er et politisk menneske. At det ble en mindre økonomisk uregelmessighet som satte ham ut av spill, er symptomatisk.
Det er ikke vanskelig å føle sympati med Thommessen i disse dager. Han er nyskilt. Han har vært alvorlig syk. Thommessens «annus horribilis» er grundig dokumentert gjennom de siste ukers presseoppslag. Det var mediekjøret som fikk skylden for hans avgang i forrige uke. Kanskje er det et uttrykk for skjebnens ironi at Thommessen nå endelig har fått pressens oppmerksomhet på samme premisser som ekskonen, Vendela Kirsebom. Sammenlignet med Sponheim var Thommessen skjønnheten, mens Sponheim var udyret. Nå er han ute av King Kongs grep.
Det er likevel ingen tvil om at Sponheim ved å gjenreise Venstre har spilt en viktig rolle i norsk politikk. Hvilken rolle Venstre får fremover, med eller uten Sponheim, vil avhenge av i hvilken grad partiet makter å forene de motstridende kreftene innad byvenstre og bondevenstre og tiltrekke seg alle dem som ikke har funnet noe annet sted å være i politikken.
MKS
Ut, ut, ut
Vi har skrevet det før, og skriver det igjen: Historiens dom over Natos krig i Afghanistan vil bli hard. Nato hadde ingenting i Afghanistan å gjøre. Den direkte foranledningen var terrorangrepet mot USA september 2001. Krigføringen har vært feilslått. Eksperter er enige om at Taliban har styrket sin posisjon både moralsk og militært som en direkte konsekvens av Vestens invasjon.
Norske soldater kan fra nå av drepe «opposisjonelle grupper» uten annen tilknytning til Taliban enn at de driver med narkotika eller undertrykker konene sine. Stein Tønnesson skriver i dagens avis at «ingen ville drømt om å gjøre nasjonsbygging til en hovedsak for Nato» før 11. september. Hans konklusjon er at Vesten har destabilisert Midtøsten og Vest-Asia.
Her hjemme må det komme mer enn en liksomdebatt om det er riktig å delta i krigshandlinger mot noen som ikke truer Norges (og knapt noen andre lands) sikkerhet. I Afghanistan har nederlaget lenge vært et faktum. Vekk derfra er veien videre.
AvdH