Velkommen til desember! Kjøleskapsdørene står fulle av lapper. Klassen har juleavslutning. Og barnehagen. Og SFO. Og fotballen, dansen og korpset.
La oss anslå antall juleavslutninger per barn til tre. Er man først blant dem som har barn, så har man gjerne flere. La oss si det henger ni lapper på kjøleskapsdøren. Det blir ni desemberkvelder der mor og far skal sitte i gymsalen, i aulaen, i klasserommet, i hallen, rørt til tårer av å se deres lille menneske stå sjenert, men syngende, på scenen. Så følger en time rundt kakefatene. Med barnas venners foreldre. Det er en interessant sosial sammenheng som vi nesten utelukkende gleder oss over. Og som fungerer best om den forblir ukommentert. Men fenomenet «avslutning» har grepet om seg i den grad at vi er nødt til å ta i bruk lederartikkelens iboende alvor for å advare mot følgene. Tempoet i desember er ellers et tema for kåserier. Og for liksom-oppgitte, men egentlig selvdyrkende, replikker foreldre imellom på vei inn og ut av bilen.
Men det er kåsert nok om dette! Vi har liksom-klaget nok på dette! Det er tid for handling. Vi oppfordrer til skulk. Kast halvparten av lappene. Av hensyn til barnet. Av hensyn til foreldre/barn-relasjonen. Av hensyn til mann/kvinne-relasjonen. (Dette er en samlivsspalte.) Og til syvende og sist av hensyn til deltagelsesvilligheten i skole/hjem-samarbeidet. (Dette er en politisk spalte.) Ingen tjener på at vi tropper opp på alle avslutninger av hensyn til hva vi tror andre foreldre vil mene om oss dersom vi blir hjemme. Og frykt ikke, læreren forstår oss. Har du noen gang hørt slike forløsende ord?
Det er de kosetimeorienterte foreldre som har makten. Om de spør hvor dere ble av, så si med førjulsglimt i øyet at dere ikke «fikk det til». De vil tro dere var på en annen avslutning. Hva de ikke vet er at dere var hjemme og hadde det gøy. For med frihet fra kosetimene følger ansvar. Kvelden må brukes på å gidde å se Hotel Cæsar med dem, og til en innføring i siste Super Mario, eller et slag sjakk.
Men vi vil slå et slag for gjemsel. Forsøk gjemsel alle sammen. Og slukk lyset. Hu!
Et tips: Praktisk forutsetter dette at den myndige forelder holder øye med ranslene i desember og fisker ut noen av lappene før de havner på kjøleskapsdøren.
Men husk at søpla under kjøkkenbenken ikke er trygg. Lappene må i søppelkassen ute.
HG
Arkitekturens vinger
Morgenbladets ærespris ble i går utdelt for første gang. Den tilfalt Sverre Fehn, for hans innsats som arkitekt, pedagog og inspirator gjennom et langt liv i Norge. Sverre Fehn er den eneste enkeltarkitekten som er representert med to verk på den listen Morgenbladet i dag presenterer med de 12 viktigste norske byggene etter 1945. Og det kunne vært enda flere; hans navn dukket stadig opp i juryens diskusjoner, med verk som Den nordiske paviljongen i Venezia, Bremuseet i Fjærland og de nye byggene i Oslo: Arkitetekturmuseet på Bankplassen og Gyldendal Norsk Forlag på Sehesteds plass. De to siste var ikke med i konkurransen, da de ennå ikke er ferdigstilte.
Prisen besto av kr 25 000,- samt et nytt fotografi av Sverre Fehns kunstnerkollega Tom Sandberg: en fugl på vingene omgitt av tett snøvær. Sverre Fehn har løftet mange sinn med sin byggekunst, her oppe i snøen. Vi er takknemlige for at det nå reiser seg to nye praktbygg i hovedstaden, signert vår verdenskjente arkitekt. Morgenbladet vil med dette gratulere og takke Sverre Fehn.
AvdH