Aktuelt

Of­fent­lig­he­ten vir­ker

Morgenbladets oppslag om Nasjonalmuseets nye kommunikasjonsstrategi, er den siste måneden blitt brukt som grunnlagsdokument i en prinsipiell debatt om ansattes talefrihet i offentligheten.

Direktør Allis Hellelands bryske avvisning av Morgenbladet – «de ansatte skal passe jobben sin» – er sirkulert og resirkulert i debatten, som fra og med en leder i Aftenposten den 8. oktober, har rullet videre i avisens spalter.

Debatten om Nasjonalmuseet handler om å finne en rimelig balanse mellom retten til å prosedere interne prosesser i pressen, og lojalitet til egen arbeidsplass. Det er her, som i de fleste tilfeller, et spørsmål om proporsjoner. Når den prinsipielle diskusjonen i stor grad har dreid seg omkring begrepet «ytringsfrihet», kan det virke som en overspent bruk av et ladet ord – som likevel har vist seg å virke. Det har vært interessant å følge utviklingen i ordskiftet der aktørene etter hvert er blitt tvunget ut på banen.

Norsk kulturliv er preget av at de samme menneskene plasserer hverandre i strategisk viktige maktposisjoner – som gjør at de vet nøyaktig hvor de har hverandre til enhver tid. Behovet for lys og utlufting er udiskutabelt. Det er kritikkverdig at nasjonale løft som sammenslåing og flytting av store kulturbærende institusjoner, som Nasjonalmuseet, blir unndratt offentlig diskusjon og samtale mens det ennå er tid til å påvirke beslutningene.

Det er ikke Allis Helleland, men styreleder Christian Bjelland som har mest å svare for i denne situasjonen. Da de to endelig snakket gjennom et innlegg i Aftenposten 11. oktober, var de i alle fall veltalende. «Organisasjonskulturen ved museet kan ikke vedtas, men må formes og utvikles over tid», er en av de innsiktsfulle formuleringene i innlegget. Vi merker oss at både Bjelland og Helleland er mer nyanserte nå enn for fire uker siden. Det er i seg selv et bevis for at offentlig debatt – også mot aktørenes vilje – er bra.

Den nye direktørens ønske om å skape et arbeidsmiljø der faglig uenighet og strategiske valg kan drøftes internt, uten at det står i avisen dagen etterpå, er ikke vanskelig å forstå. Den viktigste forutsetningen for konstruktiv kritikk i arbeids- og samfunnslivet, er trygghet. Og trygghet kan bare skapes gjennom en rimelig grad av gjennomsiktighet internt.

Justisdepartementets forslag om å legge Nasjonalmuseet inn under den nye offentlighetsloven, er et positivt skritt på veien mot klare retningslinjer for informasjonsflyten i og omkring institusjonen.

For det er tydeligvis nødvendig å presisere: Nasjonalmuseet er, som Universitetet, en offentlig finansiert forskningsinstitusjon hvor de ansatte ikke er privatpersoner, men fagpersoner, både offentlig og privat. De skal selvsagt ha rett til å ytre seg om prioriteringer som har betydning for deres arbeid. Og journalister skal kunne forvente å få svar når de stiller spørsmål.

MKS

Mer fra Aktuelt