Gerd-Liv Valla har vært utsatt for en uverdig behandling av LO, og en prosess som gikk på rettssikkerheten løs i Fougner-utvalget. Hun har opplevd en heksejakt fra Dagbladet og VG, som konsekvent trakk frem Valla-kritiske kilder på bekostning av positive. I tillegg opplevde hun en samlet mediestorm ingen andre er blitt til del i Norge. Hun har maktet å stå oppreist i stormen. Hun har fortsatt å delta i offentligheten, blant annet med sin politiske stemme på Morgenbladets bakside. Nå velger hun å fortelle sin historie i en velskrevet og åpen bok. Prosessen ble lansert til et enormt medieoppbud mandag. I halvannen time svarte en velopplagt debutant på kritiske spørsmål fra de samme journalister og redaktører som har halset etter henne i hele år. Hun virket ikke det spor bitter, men fremsto som etterrettelig, offensiv og glad for å komme til orde med sin versjon av det som har skjedd.
Noe av det som har gjort sterkest inntrykk ved boken og lanseringen av den, er Gerd-Liv Vallas klare avvisning av velmente råd om å «legge seg flat» og si unnskyld. Det står respekt av at hun heller ville gå av, enn å beklage noe hun ikke mener hun har gjort (at hun skulle ha mobbet en kvinnelig ansatt fordi hun var gravid). En slik ærlighet er først og fremst hensynsløs mot henne selv og hennes karriere. Den viser like fullt en leder av et større format enn mange av dem som sitter igjen på sine poster i LO og Arbeiderpartiet.
Mennesker som råder andre til å «lyve nedover» ved å legge seg flat, vil i neste omgang glatt kunne råde deg til å lyve oppover for å oppnå et bestemt mål. Kulturkollisjonen mellom Vallas ustrategiske oppriktighet i boken og Ingunn Yssens kalkulerte mediestrategi fra i vinter blir stadig mer påfallende. Etter denne boken burde Gerd-Liv Valla gjenvinne mye av den tillit mange har prøvd å ta fra henne. Hvem vet om hun ikke selv også er stor nok til bære over med redaktørers, politikeres og tillitsvalgtes smålighet?
Norske aviser har skrevet mangt om Vallas mangel på selvkritikk. Men fortsatt er mye kritisk journalistikk ugjort på Yssens og hennes venners bruk av media for å ramme Valla. For ikke snakke om hvor lite som er skrevet om rollen advokater og psykiatere har spilt i den domstolslignende prosessen mot Valla. Når tiden er inne, får vi håpe at Gerd-Liv Valla kommer med en enda tydeligere mediekritikk enn hun gjør i boken sin.
Det er sagt at Vallas bok i fremtiden bør gå inn som pensum i psykologifaget, ledelsesfag og journalistikkutdanningen, fordi den sier noe viktig både om medienes flokkmentalitet og hvordan venner og kolleger kan reagere i en krisesituasjon. La oss likevel håpe at hun ikke faller for fristelsen til å bli en høyt gasjert foredragsholder på lederkurs. Det er i politikken vi skulle beholdt henne. Norge har ikke mange politiske ledere som Gerd-Liv Valla. Da hun gikk av, mistet LO den beste lederen de kunne håpe på. Det var verken «svært trist» eller «overraskende», som Martin Kolberg uttalte med hersketeknikker klistret langt utenpå. Men det var nesten for galt. Av hensyn til politikken og offentligheten.
AvdH