Det er ille med skatteunndragelser, men verre om de blir oppdaget. Dette ser ut til å være rådende oppfatning langt inn i partiet Høyre. At Ditlev-Simonsen-saken også forgrener seg inn i Hydro/Reiten-landskapet, gjør det ikke lettere for Høyre. Torsdag stemte ansatterepresentantene i Statoils bedriftsforsamling mot Eivind Reiten som styreleder i StatoilHydro. Ifølge Dagsavisen fløt begeret over for de tillitsvalgte da Eivind Reiten lot Cecilie Ditlev-Simonsen få permisjon med full lønn for å ordne opp i sitt eget skattejuks.
Høyre ligger nede, mens Erna Solberg kjemper for livet. Hun blir neppe sittende som leder om hun ikke kan reise partiet. At den «ukarismatiske» Erna Solberg greier seg dårlig i NRKs underholdningspregede valgsending, kunne være å regne som formildende hadde det ikke vært for det stygge og umusikalske personangrepet på Jens Stoltenberg. Den som står til halsen i en hengemyr, bør finne på noe annet enn å kaste søle på andre.
Kanskje straffes Høyre nå for sin lange vandring fra verdikonservatisme til nyliberalisme. Fra omsorgshøyre til grådighetshøyre. Det fantes en gang et annet Høyre, det paternalistiske «Stranger-Høyre»: De velbeslåttes parti med sosialt ansvar. Denne arven tok Erna Solberg kontant avstand fra da hun for få år siden reiste spørsmål om en mann som Francis Sejersted egentlig hørte «ideologisk hjemme på høyresiden». Isteden har Høyre under Solberg preket valgfrihet og skattelette. Kan de sitte rolig og se på at Frp kler seg opp som det nye omsorgspartiet?
Opptur for operaen?
En god operaforestilling er, for å parafrasere Jon Fosse, blant de opplevelsene som løfter tilværelsen og gir den høyde. I et offensivt intervju i dagens avis sier vår nye operasjef Paul Curran at opera dreier seg om å bli rørt, underholdt og provosert men i en slags balanse. Hans ambisjon er å gjøre Den Norske Opera til en foregangsinstitusjon innenfor europeisk opera. Curran innrømmet at han hittil bare har sett én forestilling ved DNO, så han vil snart merke at det kunstneriske nivået i norsk opera må løftes betraktelig. Men nettopp derfor: hvorfor ikke prøve!
Opera er en kostbar kunstform som ofte er verdt hver krone. Ved de fremste scenene i Europa og USA koster en orkesterplass mellom 1000 og 2000 kroner. Men det er også tradisjon for at billettene bakerst på balkong selges for en hundrelapp. Det blir interessant å se hvor mange nye og gamle rikinger som tar ansvar og blar opp 250 000 kroner for å få navnet sitt i messing på veggen. Ideen om å trekke mesener til operaen er like god som den er lite original: de rike har alltid vært med på å betale for operahusene. Og dette er da en langt stiligere måte å støtte kulturlivet på, enn å herje rundt med skulpturparker som en Christan Ringnes.
AvdH