Kultur- og kirkedepartement har bestemt at 2008 skal være et «markeringsår for kulturelt mangfold», etter oppskrift av Sveriges «Mångkulturår» i 2006. Noe ved dette arrangementet føles umiddelbart feil, men det er ikke helt lett å sette fingeren på hva.
Kanskje handler det om at man alltid skal være på vakt når politikere lanserer festtaletiltak det er umulig å være imot. Lakmustesten er enkel: Hva skulle egentlig det motsatte av et mangfoldsår vært? Et markeringsår for kulturell ensretting?
Kanskje handler det om den ubehagelige følelsen av Trond Giskes lange fingre, som ikke har noen intensjon om å holde seg på en armlengdes avstand. Når ministeren omsider tar en pause fra å skalte og valte med Den norske kirke, vil han gjerne bestemme hva som skal spilles på Nationaltheatrets hovedscene.
Kanskje handler det om at retorikken rundt mangfoldsåret røper en underlig høykulturell slagside. Ser man på popmusikken eller filmbransjen eller kulturlivets frie grupper, virker problemstillingen nesten oppkonstruert. Norge er allerede flerkulturelt, uten at Trond Giske trenger å løfte en finger. Gjør det da så mye om Operaen fortsetter å spille Verdi og Wagner?
Eller kanskje problemet stikker enda dypere. Kanskje er det slik at mangfoldsåret dypest sett forsterker utviklingen det er ment å motvirke.
I Sverige har filosofen Aleksander Motturi lansert begrepet «etnotisme» for å beskrive de språklige og kulturelle prosessene som ligger bak markeringer som dette. Poenget hans er godt: Ved å fokusere så sterkt på etniske forskjeller, bidrar man isteden til å sementere dem. Man skiller mellom svensk eller norsk kultur på den ene siden, og den såkalte flerkulturen på den andre. Og før den siste får bli en del av den første, må den vise at den er ordentlig annerledes. Dermed vil den for alltid bli stående på utsiden. «Med samme tveeggede sverd som skal bryte segregeringen på kulturområdet, hugger man samtidig inn todelingen,» skriver Motturi.
Og likevel er det et faktum, som Espen Søbye påpekte i Dagbladet denne uken, at de tunge, offentlig finansierte kulturinstitusjonene rekrutterer publikum og ansatte fra et påfallende smalt felt ikke bare etnisk, men også sosiokulturelt og klassemessig. Her har Motturis resonnement en ulempe: Det kan enkelt brukes til å opprettholde status quo. Men erfaringer fra likestillingsfeltet viser at politiske tiltak er nødvendig for dytte trege prosesser som dette i riktig retning.
Derfor ønsker vi, når alt kommer til alt, det statlige mangfoldsåret velkommen om ikke annet for å løfte innvendinger som Aleksander Motturis høyere opp på dagsordenen. Problemet er at satsingen også som politisk tiltak er svært blodfattig: Mangfoldsårets sekretariat har fått dårlig tid (leder Bente Møller begynte arbeidet i februar i år), lite folk (én og en halv stilling frem til nylig) og så godt som ingen penger noe Giske prøver å fremstille som en fordel. Slik det ser ut nå, fremstår Mangfoldsåret først og fremst som en markering av Trond Giske selv, med minimal politisk innsats og risiko.
BRG