Aktuelt

Noen kunne komme

"Drepte med kniv og hammer," roper Aftenposten i en tittel over to sider. Avisen har allerede brukt hele forsiden til å fortelle store og små at det gikk "flere timer mellom drapene". Inne i avisen illustreres ugjerningene med hyperstilig datagrafikk. Du er tredimensjonalt på innsiden av det lille, hvitmalte huset i Overhalla. Utrolig at det går an på papir. Her kan du kan følge gjerningsmannens vandring fra rom til rom. Nesten som i dataspillet "The Sims 2", som tiåringene våre ser på Playstation 2. Du vandrer virtuelt inn og ser for deg "datteren til den drepte, den ti år gamle jenta [som] ble funnet bakbundet til en stol i første etasje".

Du simmer videre, inn i soverommet, HER “ble Anne Grete Vollum funnet død i soverommet i første etasje”, du vender deg om, DER er trappeoppgangen, og du går inn. SÅ er du inne i rommet “der den syv år gamle Cicilie Watnan Lian ble funnet død”. Dagen etter forteller Dagbladets førsteside: “Drepte med hammer.” Detaljerte beskrivelser av hendelsesforløpet. Man behøver ikke å være barneombud Reidar Hjermann for å la seg ryste på vegne av barn som leser dette og finner det forvirrende eller opprørende. Fengslingsmøtet for den antatte gjerningsmannen ble torsdag holdt for lukkede dører, “av hensyn til etterforskningen og privatlivets fred”.

Verdenslitteraturens mest berømte mord er skildret i detalj: “Da hugget han en gang til, og enda en gang, øksehodet sank atter ned i issen. Blodet vellet frem, som fra et veltet glass, og kroppen krenget over og segnet om mot gulvet med ryggen først.” Detaljene, i ett kort avsnitt. Forskjellen er at forfatteren Dostojevskij bruker de neste 650 sidene på å bearbeide dette grufulle for leseren, og hos gjerningsmannen Raskolnikov.

Dette gir ikke avisene oss rom for. Vi etterlates i et ubearbeidet traume. For det sitter folk på deskene som vet at frykten selger aviser. Frykten tiltrekker oss, den er vanedannende. Vi er jo en nasjon av krimlesende bokklubbmedlemmer. Vi vet at noen kunne komme til å komme, på innsiden av vårt hus, og forrykke balansen. Som i Mikael Hanekes film Funny Games eller Jon Fosses teaterstykker.

Mange av oss blar instinktivt forbi slike avisoppslag, vi orker det ikke. Men på den andre siden av medieknivseggen finner mennesker sammen i trøst og medfølelse: Les bare Adresseavisens kondolanseprotokoll på nettet. Og noen begynner også å spørre hvilke krefter som kan forvandle en mann til psykotisk morder ved tanken på ikke å få være nær sine ufødte barn. Det ville være verdt 650 nye sider.

AvdH

Apolitiske Blitz

Ungdomshuset Blitz fyller 25 år og føler seg kringsatt av fiender. Slik har det alltid vært. Blitz har opp gjennom årene fått fraskrive seg ansvar for vold og hærverk, primært fordi det velmenende kulturborgerskapet har hatt affinitet til “spenning i hverdagen”. Når Marte Michelet i Dagbladet denne uken satte ord på hva Blitz’ metoder egentlig er: militante, ikke-legitime, voldsromantiske, nektet Blitz å kommentere debatten. Dette viser hvor grunnleggende apolitisk Blitz er. En 25-åring må kunne stå åpent frem og debattere sine metoder og sin samfunnsfunksjon. Voks opp eller legg ned.

LL

Mer fra Aktuelt