Ord er makt, men også mote. For fem år siden var det "radikal" – nå er "liberal" det magiske ordet. I generasjonen fra 40 år og nedover vil alle være liberale – så forskjellige politiske tenkere som for eksempel Knut Olav Åmås, Magnus Marsdal, Cathrine Holst eller Torbjørn Røe Isaksen. Åmås har endog tatt til seg begge begrepene og kaller sitt syn "radikal-liberalt". Det høres unektelig gjevt ut. Hvilke standpunkter dette skulle forplikte til i forhold til for eksempel klimakrisen, forholdet til islam eller EUs rolle, der står alle muligheter åpne. Moteord tømmes for mening. Det eneste sikre er at det betyr noe bra, og at man på ingen måte er "illiberal".
Filosof og prosjektleder i Civita, Lars Fredrik Svendsen, reiste i Aftenposten denne uken et interessant spørsmål: Hvorfor vil ingen kalles liberalister når alle vil være liberale? Svendsen mener det i prinsippet ikke er noe skille, i hvert fall gjør han ingenting for å forklare hva skillet består i. “Liberal” eller “liberalisme”, her hersker kaos, og det eneste som er sikkert er at det er for lite av begge deler i praksis, mener han.
Svendsen klusser til, og gjør det på en interessant måte. Selv om "liberalisme" har betydd forskjellige ting opp gjennom tidene er ikke begrepsbruken spesielt kaotisk – nettopp av samme grunn. De historisk bestemte situasjonene gjør at vi forstår hard økonomisk liberalisme (Manchester-liberalisme) som noe genuint annet enn sosialliberalisme og left wing amerikanske liberals. Ingen velgere virrer mellom Norges to eneste "liberalistiske" partier Venstre og Frp, rådville over hvor de hører hjemme.
Dette vet selvfølgelig Svendsen, en prosjektleder for en “liberal tankesmie”. Så når han ikke forsøker å gå opp skillet mellom “liberal” og “liberalist”, hva oppnår han med det?
Mye tyder på at det er en livsstilsaktig verdiliberalitet som i dag har et “vinnende” image. Å være “liberal” forbindes med fritenkning, kosmopolitisk åpenhet og den status det gir å ha homofile i vennekretsen. Menneskerettighetene er den politiske peilepinnen, retten til selvrealisering inkludert. Mye her ligger tett opp til det sosialliberale prosjektet. Egentlig er det utrolig at ikke Venstre har klart å hente mer ut av situasjonen.
Men det er en lang vei fra en slik verdiliberalitet til å hylle markedskreftenes frie spill. Når Svendsen vil tilsløre istedenfor å rydde opp, kan det være fordi han vil smugle den økonomiske liberalismen inn i livsstilspakken. Bordet skal fange. For Svendsens egentlige frustrasjon går på “hvor svakt det liberale prosjektet står i norsk politikk for tiden”. Og visst: Dersom alle som mener å ha liberalt sinnelag også ville blitt økonomiske liberalister, har Civita gjort jobben sin bra.
Av en eller annen grunn virker det som om Svendsen har fått affinitet til den mest hardhudete varianten, hvor alt fra røykeloven til kvotering i bedriftsstyrer er “paternalistiske bestemmelser”. Hans analyse er godt koordinert med Civita-leder Kristin Clemets krav om eierskap til den nordiske samfunnsmodellen. Clemets poeng er at Arbeiderpartiet ikke alene ville skapt det åpne, liberale samfunnet vi har i dag, det kan vi takke kompromissene med høyresiden for.
Clemet og Svendsen forvirrer fra sin kant. Det er absolutt nødvendig å skille mellom liberale verdier og økonomisk liberalisme. For det er ikke riktig at “det liberale prosjektet” står svakt i norsk politikk. Det er markedsliberalismen som står svakt i sosialdemokratiet. Det er derfor det i det hele tatt finnes.
LL