I morgen åpner utstillingen "Miss Landmine" ved Lepra-museet i Bergen. Morgenbladet skrev om prosjektet allerede for halvannet år siden. Nå kritiserer norske og afrikanske feminister kunstneren Morten Traavik, som har fått bevilget en halv million kroner fra Norsk kulturråd, og 100 000 kroner fra angolanske myndigheter.
Men Miss Landmine er et kunstnerisk verdifullt prosjekt. Det fortjener både finansiering, oppmerksomhet og etisk debatt. Traavik har satt i gang en missekonkurranse for landmineskadde kvinner i Angola. På nettsiden www.miss-landmine.org kan interesserte se bilder og lese bakgrunn for prosjektet. Modellene presenteres med navn, alder, hjemsted, sivil status, yrke, drømmejobb og yndlingsfarge samt dato for når ulykken inntraff. Her har ti alminnelig utseende unge afrikanske kvinner meldt seg frivillig og blitt fotografert i lekker motebelysning, på stranden eller i andre luksuriøse omgivelser. Felles for kvinnene er at de mangler et ben fordi de har gått på en landmine. Det er en grotesk skjebne. Men de har overlevd. Felles er også at de opptrer avslappet og med stolthet og verdighet på fotografiene. Det er vakre bilder av mennesker som befinner seg lavest på den sosiale rangstigen i det afrikanske landet Angola, som nest etter Afghanistan er det landet i verden med flest udetonerte landminer i bakken.
Morten Traavik er modig, for han later ikke som om prosjektet er noen kjønnspolitisk kritikk av missekåringer som sådan. Han går heller ikke i samme felle som kunstneren Liv Bugge gjorde da hun plukket opp en ulovlig immigrant på gaten i Brussel og tilbød ham jobb som modell. Deretter filmet hun den unge svarte mannen naken på alle fire med pannen i gulvet, mens tre hvite menn dekket ham med hvit gips. Bugges agenda var “å skape debatt”. Her er den etiske problemstillingen: “Kan kunstneren gjøre seg selv til overgriper for å sette et problem under debatt?” Svaret er åpenbart nei: En iscenesatt massevoldtekt for å kritisere seksuell vold i krig er ondskap, om enn det aldri så mye ville skapt oppmerksomhet eller kunne forsvares som “konseptuell” eller “relasjonell” kunst. Det samme er det å dele ut tomflasker til mennesker som dør av tørst. Kunstverdenen er full av kunstnere som selv iscenesetter det umoralske de vil kritisere. Traavik gjør ikke dette. Han kritiserer ikke missekåringene (og møter følgelig kritikk fra feminister fordi han spiller på stereotypier om kjønn og kultur). Men han er offensiv, og hevder selv at prosjektet er basert på den lokale kulturens premisser, hvor skjønnhetskonkurranser er populærkultur.
Selvsagt er Traavik en dyktig iscenesetter, selvsagt redder ikke prosjektet situasjonen for de 80 000 handikappede i Angola som har gått på en mine. Men Traavik fremstiller mennesker, ikke som ofre, men som folk som vil overleve. Mennesker som vil bli sett. Og som vi ser. Og fordi vi aldri blir helt sikre på det etiske ved kunstprosjektet, virker virkeligheten sterkere tilbake på oss. Forestill deg hvordan det er å vokse opp i et borgerkrigsherjet land hvor over en million bomber ligger begravet og venter på at tallet 80 000 skal bli til 81 000 og 82 000.
AvdH