Det gir et dårlig signal å legge ned undervisning i italiensk ved et humanistisk fakultet ved et universitet i en europeisk hovedstad. I praksis er dette i ferd med å skje ved Universitetet i Oslo, skal vi tro kritikerne som denne uken har rast etter styremøtet ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved UiO.
Instituttet gikk 6,9 millioner kroner i underskudd i 2005 og 2006. Det må spares! “Det oppleves som at vi er satt til å løse en ligning som er uløselig,” skriver instituttstyreleder Per Winther i en intern e-post, i et forsøk på å roe gemyttene. Han har ansvar for å styre etter de resultatorienterte prinsipper som universitetsreformen bygger på. I 2005 ble HF-fakultetet omorganisert: Språkfag og allmenn litteraturvitenskap ble slått sammen i ILOS for å skape et “robust institutt”. Nå viser det seg at det er umulig å nå lønnsomhetsmålene.
Utenfra sett kan det virke som om faget italiensk allerede er i ferd med å lide en langsom kvelningsdød. Seigpiningen har hittil pågått i to år, etter at den legendariske professor Lone Klem la inn årene. Siden den gang har faget ikke hatt vitenskapelig ansatte i italiensk litteratur. En vedtatt 20-prosentstilling som professor II er ikke besatt. Italiensk sto heller ikke på listen over fag da langtidsbudsjett og prioritering av nye stillinger ble diskutert på instituttets styremøte mandag.
Det humanistiske fakultet er fanget i et styringssystem som gir uheldige og utilsiktede konsekvenser. For det kan umulig være fakultetsledelsens hensikt å svekke italiensk ved noe de nettopp har omdøpt fra historisk-filosofisk til humanistisk fakultet. Det ville i grunnen være nokså ikke-humanistisk.
“[Renessansehumanistene i Italia] meinte at folk skulle lære å tenkje med si eiga fornuft i staden for å halde seg til autoritetsbestemte dogme,” står det i et gammelt norsk leksikon. I så fall er det de som protesterer og lager rabalder, som tar opp i seg de beste av europeiske verdier. Også i Norge er det greit å bli minnet om at det fantes en kultur i Italia som faktisk har betydd noe for hva vi forstår med europeisk dannelse og selvforståelse. Dette dreier seg ikke om jålete, høykulturelle referanser, men om grunnlaget for hele humanioras virksomhet.
Interessen for europeisk kulturhistorie blir neppe mindre i årene som kommer. Heller ikke for Italia som turistmål. Det er bak mål å svekke høyere utdanning i italiensk. Enda verre blir det at dette skjer i det skjulte. En styrt avvikling av italienskfaget betyr i praksis at det humanistiske fakultet sager av grenen de selv sitter på. Det vitner om dårlig kjennskap til egen historie.
AvdH