Siden nyttår har Morgenbladet – under vignetten "Bakspillere" – intervjuet en serie sentrale, men lite påaktede aktører i norsk samfunnsliv. To av disse har vært pressefolk: NRKs nyhetssjef Grete Gynnild-Johnsen og VGs nyhetsredaktør Helje Solberg. To mektige forsangere i det blandakoret vi kaller norsk journalistikk, og to svært viktige premissleverandører for den offentlige samtalen her i landet.
Resultatet har vært oppsiktsvekkende og på mange måter forstemmende lesning. Gjennom to lange intervjuer viser nyhetssjefene påfallende liten evne til å reflektere rundt sin egen rolle i offentligheten. Med andre ord: Det kan virke som om Solberg og Gynnild-Johnsen er rammet av den smittsomme journalistsyken.
Lidelsen har to symptomer. For det første forsvinner evnen til å innrømme egne feil eller mangler: "Vi går ikke glipp av noe," sier Grete Gynnild-Johnsen om Dagsrevyens nyhetsdekning. Som om fjernsynsmediets egenart – for eksempel kravet til billedlegging – aldri påvirker innhold, vinkling eller prioriteringer i historiene som fortelles.
Helje Solberg kan på sin side ikke huske én eneste sak hvor VG har tråkket feil, bortsett fra at de muligens har vært litt sene på den journalistiske avtrekkeren enkelte ganger. Som om VGs største redaksjonelle svakhet skulle være sendrektighet, forsiktighet eller avventende ettertanke.
Den andre konsekvensen av journalistsyken er viktigere og mer alvorlig. Det handler om minimal eller fraværende vilje til å se seg selv utenfra. På spørsmål om hun er en politisk aktør, svarer sjefen for Norges mest sette aktualitetsprogram “Nei jo, egentlig ikke,” før hun henviser til sin egen ryggmargsrefleks som garantist for NRK-nyhetenes uangripelige nøytralitet. Når VGs nyhetsredaktør blir spurt om avisens rolle i det politiske spillet, svarer hun med fraser om at “den journalistiske linjen i VG utelukkende er basert på nyhetsjournalistiske motiver”. Ja vel? Og disse motivene befinner seg liksom et sted utenfor eller høyt hevet over politikken?
Det burde være et banalt poeng, men det kan virke som om det behøver å gjentas: Å snakke er alltid å handle. Og er det noe medier gjør, er det å snakke. Vi sanker inn, velger ut og distribuerer ytringer. Dermed handler vi også samtidig vi påvirker debatter, setter dagsorden (i hvert fall forsøksvis) og foretar trekk i det spillet som er norsk samfunnsliv. At to av Norges viktigste redaksjonelle beslutningstagere er så lite opptatt av denne samfunnsmessige siden ved journalistikken, gir grunn til bekymring.
Da tankesmien Civita forleden arrangerte et frokostmøte om avideologiseringen i norske medier, uttalte Weekendavisens tidligere debattredaktør Bent Blüdnikow at det er et problem at journalister ofte blir redaktører. “Journalistene har sjelden ideologisk eller intellektuelt format som gjør dem skikket til å være redaktører,” slo han fast.
Det er lite fristende å slutte seg til en så grovkornet og selvgod generalisering som det Blüdnikow serverer. Men intervjuene med NRKs og VGs nyhetssjefer kan få en til å lure på om han har et poeng.
BRG